Velkommen til Hånes menighet - Den norske kirke

Maktkamp

Evangelie-tekst: Lukas-evangeliet kapittel 22, vers 28-34

Jesus sa: «[Men] det er dere som har blitt hos meg i prøvelsene mine. Og nå overdrar jeg riket til dere, slik som min Far har overdratt det til meg, for at dere skal spise og drikke ved mitt bord i mitt rike og sitte på troner som dommere over Israels tolv stammer.

Simon, Simon! Satan har krevd å få sikte dere som hvete. Men jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte. Og når du en gang vender om, da styrk dine brødre!» Peter sa: «Herre, med deg er jeg beredt til å gå både i fengsel og i død.» Men Jesus svarte: «Jeg sier deg, Peter: Før hanen galer i natt, skal du tre ganger ha nektet at du kjenner meg.»

Kvinnen som var redd for det onde
Sommeren 1994 gjorde jeg tjeneste i Den norske kirke for første gang som prestevikar på Kolvereid i Nord-Trøndelag. En lørdags-kveld i nitiden ringte det på døra. På trappa stod en kvinne i 40års alderen som så helt livredd ut. Jeg har aldri sett noen som var så hvit i ansiktet som henne. Etter litt stotring fortalte hun sin historie. Hun hadde nemlig alltid vært så opptatt av det overnaturlige. Hun hadde gått litt i kirken, men samtidig hadde hun slukt alt hun kunne komme over av bøker om andre religioner, og særlig om mystiske krefter og åndelige opplevelser.

Det siste hun nå hadde dukket ned i var Margit Sandemos bokserie «Sagaen om Isfolket». Der hadde hun funnet en verden som lokket henne og fascinerte henne. Der kunne hun lese om falne engler og demoner, om hekser og trolldomskraft, om mystiske hjelpere og djevelen selv. Men etter å ha lest alle bøkene, begynte hun å se for seg onde krefter overalt. Hun var paranoid og redd, og følte seg som et hjelpeløst offer i en verden av ondskap…

Vi ble sittende og snakke ganske lenge, og jeg prøvde så godt jeg kunne å fortelle henne om Gud som elsker alle mennesker og som sendte sin Sønn til jorden for å fri oss fra synd og død og Satans makt. Det virket som om det gjorde inntrykk på henne. Hun var i hvert fall rolig da hun gikk..

En skjult realitet
I denne søndagens prekentekst avslører Jesus en virkelighet som vi sjelden snakker høyt om i dag. I vår «opplyste» tidsalder er det bare det som kan studeres med vitenskapelige virkemidler som regnes som virkelig. Derfor avviser mange nå til dags forestillingen om at det i vår verden pågår en åndelig maktkamp mellom det gode og det onde, mellom Gud og Djevelen, selv om bibelen beskriver det slik. For folk flest høres det nok ut som gammel overtro som døde ut i middelalderen.

Jesu kamp mot Den onde
For Jesus var Djevelen en helt reel motstander som han gang på gang kjempet mot, og gang på gang beseiret. Første gang var rett etter at Jesus ble døpt i Jordan-eleven. «Da førte Djevelen ham høyt opp,» forteller Lukas, «og viste ham på et øyeblikk alle verdens riker og sa til ham: «Jeg vil gi deg all denne makt og herlighet. (..) Om du bare faller ned og tilber meg (..)» Men Jesus svarte: «Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene.» (Luk 4: 5-8)

Og slik fortsatte det. På nytt og på nytt måtte Jesus kjempe mot Den onde som ville hindre ham på hans vandring mot Golgata og korset. Som vil friste ham til å ta en lettere vei og glemme Guds redningsplan.

For Djevelen forsto godt hva Gud planla. Han skjønte at Jesus var sendt av Gud for redde menneskene, og det ville han stoppe for en hver pris. Derfor brukte han alle midler mot Jesus. Til og med Peters misforståtte omsorg (da Jesus fortalte at han skulle død i Jerusalem): «Gud fri deg, Herre! Dette må aldri hende deg» (Matt 16:22). Ja, selv da Jesus hang på korset, lot ikke Den onde ham være i fred: «Er ikke du Messias, da kan du vel i det minste frelse deg selv? Stig ned av korset, da vel, du som sier at du er Guds Sønn!» (Luk 23: 39)

Men Jesus lot seg ikke friste og gikk frivillig i døden for alle. Sånn ble Den onde beseiret én gang for alle…

La oss nå flytte blikket fra Jesus over på disiplene og deres kamp, og det som skjedde på skjærtorsdag som vi leste fra. For gjemt i det Jesus sier til dem, ligger tre viktige observasjoner som vi kan dra lærdom av, tre gode nyheter til alle som har strevd og sviktet i motgang og prøvelser.

1. Jesus gir himmelriket til dem han vet vil svikte
Kvelden før Jesus ble korsfestet, på skjærtorsdag, feirer Jesus og disiplene påskemåltidet i Jerusalem. De drikker vin, spiser usyret brød og lammekjøtt. De synger sammen og leser fra skriftene. Kvelden er årets høydepunkt for alle jøder, og stemningen rundt bordet er ladet og god.

Men Jesus vet hva som ligger foran ham. Han vet at snart vil disiplene sovne i stedet for å be. Snart vil Judas forråde ham og soldatene ta ham til fange. Snart vil disiplene flykte og late som de ikke kjenner ham. Snart vil prosessen starte som ender med hans egen lidelse og død.

Men før det vil han ta avskjed med disiplene. I følge Lukas har Jesus en varm og nær samtale med dem etter måltidet er over. Den starter egentlig med at disiplene diskuterer seg imellom hvem av dem som er den største. Jesus henger seg ikke opp i deres behov for selvhevdelse og han har ikke anklage i stemmen, når han sier at de har holdt ut med ham i hans prøvelser. Det er denne gruppen mennesker som får Guds rike i hendene, fordi de har blitt hos ham.

«Nå overdrar jeg riket til dere, slik som min Far har overdratt det til meg, for at dere skal spise og drikke ved mitt bord i mitt rike og sitte på troner som dommere over Israels tolv stammer.» (Luk 22: 29f) Selv om Jesus vet at bare om få minutter vil alle disiplene svikte ham og flykte i alle retninger, så gir han dem likevel løftet om himmelriket på forhånd. Han bebreider ikke, formaner ikke, men gir dem alt.

For oss er det et utrolig godt budskap, tenker jeg. Jeg vet ikke åssen det er med deg, men jeg må i hvert fall innrømme at jeg også svikter og faller som disiplene. På nytt og på nytt. Og det vet Jesus bedre enn noen. Men selv om jeg svikter Jesus, så svikter han aldri meg eller deg.

For Jesus gir løftet om himmelriket til dem han vet vil svikte. Det er det første punktet jeg vil du skal huske i dag.

2. Jesus ber for troen til dem som svikter
Det andre punktet er dette: Jesus ber for troen til dem som svikter.

«Simon, Simon! Satan har krevd å få sikte dere som hvete. Men jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte.» På terskelen til sitt livs mest grufulle og svikefulle døgn får Peter høre disse gåtefulle ordene. Jesus forutsier at han skal miste motet, overmannes av feighet og sverge på at han ikke kjenner sin beste venn, men likevel har ikke Jesus gitt ham opp. Tvert imot; Jesus har bedt for ham.

Legg merke til at Jesus ikke ba om at Peter skulle skånes for prøvelsene, men at troen hans ikke skulle svikte i de tøffe timene som ligger foran. Jesus forutsetter at Peter vil bli prøvd og at han vil falle, men Jesus har bedt om at han får beholde det viktigste; nemlig troen sin. For om Peter har troen, vil han vende tilbake til Jesus og bli gjenopprettet.

Det er det som er forskjellen på Peter og Judas. Både Peter og Judas svikter. Både Peter og Judas angrer. Men Judas gav opp Jesus.

Jesus ber også for vår tro, din og min. Paulus skriver: «Kristus Jesus døde, ja, mer enn det, han stod opp og sitter ved Guds høyre hånd, og han går i forbønn for oss.» (Rom 8:34). Ingen av oss er forskånet fra prøvelser i dette livet. Det møter oss alle før eller siden og kan få enhver til å svikte totalt. Men Jesus ber for oss om at vi må få beholde troen, slik at vi alltid kan vende tilbake til ham og bli gjort hele igjen.

3. Jesus har bruk for dem som har sviktet
Mitt tredje og siste punkt er at Jesus har bruk for dem som har sviktet.

Det ble også tydelig denne kvelden: «Simon. (…) Når du en gang vender om, da styrk dine brødre!» sier Jesus. Selv etter det totale svik, har Jesus bruk for Peter. Selv syndere kan brukes til store ting i Guds rike bare de er tett på Jesus. Som lederen i flokken får Peter i oppgave å holde det skjøre og vaklende disippelfellesskapet sammen i de krevende dagene som venter.

Og det gjør Peter. Etter at han får møte den oppstandne Jesus på påskemorgen og etter at han får Åndens gave på pinsedag, så blir Peter en av kirkens første ledere. Frykten er som blåst bort og han står frimodig frem og forteller alle om Jesus. I mer enn 30 år er han med på å styrke troens søsken i de første kristne menighetene. De siste årene er han leder for den store menigheten i Roma hvor han til slutt lider matyrdøden i år 64 etter Kristus.

Jesus har bruk for Peter selv om han har sviktet. Slik er Jesus fremdeles. Selv om vi svikter og faller, har Jesus likevel bruk for oss, om vi bare holder oss nær til ham. Og den som våger å stille seg til Jesu disposisjon, kan bli til store velsignelse også på Hånes i 2016.

Tenk derfor aldri smått om Peter, disiplene og alle de tusenvis av svake mennesker Jesus har brukt opp gjennom historien til å spre håp i verden. Slik er Jesus. Han har bruk for alle.

Og tenk heller ikke smått om deg selv og det du kan bety, selv om du svikter gang på gang. Jesus vil bruke deg til å forandre verden, om du lar han få lov. Og det du mangler, vil han kompensere for med sin kraft og kjærlighet.

Bare hør hva Liv Nordhaug skriver i sin salme:

Herre, du kaller fremdeles, de små til ditt storverk på jord.
Fortsatt skal stammende vitner, forkynne ditt evige ord.
Tomme og fattige hender, fylles med under fra deg.
Sterk er den svake du sender, på kallets og løftenes vei.