Velkommen til Hånes menighet - Den norske kirke

Fra taushet til jubel

Evangelie-tekst: Johannes evangeliet kapittel 20, vers 1-18

Tidlig om morgenen den første dagen i uken, mens det ennå er mørkt, kommer Maria Magdalena til graven. Da ser hun at steinen foran graven er tatt bort. Hun løper av sted og kommer til Simon Peter og den andre disippelen, han som Jesus hadde kjær, og hun sier: «De har tatt Herren bort fra graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham.» Da dro Peter og den andre disippelen ut og kom til graven. De løp sammen, men den andre disippelen løp fortere enn Peter og kom først. Han bøyde seg fram og så linklærne ligge der, men gikk ikke inn i graven. 

Simon Peter kom nå etter, og han gikk inn. Han så linklærne som lå der, og tørkleet som Jesus hadde hatt over hodet. Det lå ikke sammen med linklærne, men sammenrullet på et sted for seg selv. Da gikk den andre disippelen også inn, han som var kommet først til graven. Han så og trodde. Fram til da hadde de ikke forstått det Skriften sier, at han måtte stå opp fra de døde. Disiplene gikk så hjem. 

Men Maria sto like utenfor graven og gråt. Gråtende bøyde hun seg fram og så inn i graven. Da fikk hun se to hvitkledde engler sitte der Jesu kropp hadde ligget, en ved hodet og en ved føttene. «Hvorfor gråter du, kvinne?» spurte de. Hun svarte: «De har tatt Herren min bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.» I det samme snudde hun seg og så Jesus stå der, men hun skjønte ikke at det var han. «Hvorfor gråter du, kvinne?» spør Jesus. «Hvem leter du etter?» Hun trodde at det var gartneren, og sa til ham: «Herre, hvis du har tatt ham bort, så si meg hvor du har lagt ham, så skal jeg ta ham med meg.» «Maria», sa Jesus. Da snudde hun seg og sa til ham på hebraisk: «Rabbuni» – det betyr mester. Jesus sier til henne: «Rør meg ikke, for jeg har ennå ikke steget opp til Far. Men gå til mine brødre og si til dem at jeg stiger opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud.»

Da gikk Maria Magdalena av sted og sa til disiplene: «Jeg har sett Herren!» Og hun fortalte hva han hadde sagt til henne.

Taus himmel
”Taus himmel” er navnet på en bok av den japanske forfatteren Shosaku Endo. I den beskriver han én av historiens mest umenneskelige og utspekulerte forfølgelses perioder mot den kristne kirke noensinne. Den fant sted i Japan på 1600-tallet. Etter noen årtier med vellykket misjon i Japan og mange nye kristne, bestemte myndighetene i landet at de kristne utgjorde en trussel, og startet en systematisk og hensynsløs forfølgelse av den japanske kirke som varte i flere tiår. Kristne ble fengslet, torturert og drept med kreative og grusomme metoder.

For å avsløre hvem som var kristne og knekke troen deres, laget de laget såkalte «tråkkebilder», fumier. Det var bilder av Jesus eller Jomfru Maria som alle én gang i året i all offentlighet måtte frem og tråkke på. Mange kristne røpet seg da, fordi de ikke klarte å tråkke på ansiktene til dem de elsket, og de ble tatt og hevet i fengsel. Andre kristne valgte likevel å tråkke på bildet for å redde livet, og måtte leve videre, brennmerket av sviket i sitt indre.

Slik ville myndighetene i Japan bringe de kristne til taushet. Og de klarte det. Nesten.

Det tause døgnet i påskefortellingen
Det er et også taust døgn i påskefortellingen. Et døgn hvor det kan virke som om styresmaktene har brakt det lille Jesus-opprøret til taushet.

Jeg har alltid lurt på hva som hendte med disiplene, med Peter, med «disippelen Jesus hadde kjær», med Maria Magdalena etter at steinen ble rullet for graven. Hva skjedde i timene etter Jesu død? For det må jo ha skjedd noe da. Hvordan fant de hverandre igjen? Hvor gjemte de seg? Hva tenkte de? Hva sa de? Det forteller evangelistene ingenting om.

Etter å ha beskrevet de siste ladede dagene i Jesu liv – time for time – nesten minutt for minutt, så blir det brått stille. Dødsens stille. Da steinen rulles for, blir evangelistene tause. Hvorfor det?

Jeg må innrømme, jeg vet ikke hva grunnen er. Mest sannsynlig er det, fordi evangeliene er nettopp beretninger om Jesu liv, ikke om disiplenes. Derfor er evangeliene tause, så lenge Jesus er død og begravet.

Men jeg lurer på om det er en annen grunn også. Jeg lurer på om evangeliene er tause etter Jesu død, fordi det som skjedde var for vondt, for meningsløst, for tragisk for de som opplevde det. De som hadde fulgt Jesus gjennom flere år, spist med ham og snakket med ham. De som sakte, men sikkert hadde begynt å skjønne at Jesus var noe helt utenom det vanlige, kanskje til og med den Messias som profetene hadde lovt skulle komme – han som skal bringe rett og rettferdighet til Israels folk. Disiplene hadde begynt å håpe – og så ble håpet deres knust. Revet i filler av piskeslag, nagler og spyd. Rett for øynene på dem, ble han som de hadde våget å tro på – hånt, torturert og drept. Alt falt i grus for dem. Alt var sorg, redsel og meningsløshet. Ikke rart at det døgnet er taust.

Våre tause døgn
Jeg griper meg i å tenke at det er vanskelig å fatte disiplenes situasjon i det tause døgnet. Det er vanskelig å leve seg inn i det totale kaoset de stod i. Men når jeg bare får tenkt meg om og kjent bedre etter – så må jeg innrømme at det er noe dypt gjenkjennelig i disiplenes tause døgn. For er det ikke nettopp slik at alle vi som lever våre sårbare liv i denne verden – vil støte på slike tause døgn på en eller annen måte? Timer som preges av nederlag, av ensomhet, av tragedie, av smerte, av tvil. Kanskje ikke akkurat slik disiplene opplevde det, men likevel sånn at du vet litt av hva det handler om.

Jeg husker så godt den dagen, da Håkon ble født, og legene sa at det hørtes ut som om det var noe alvorlig galt med hjertet hans. De neste timene husker jeg bare som en tåke av redsel og desperasjon. Det viste heldigvis ikke å være så alvorlig som de først hadde trodd, men de timene på sykehuset var uten tvil preget av noen av det samme sjokket og desperasjonen som disiplene kjente. Og jeg har møtt det igjen siden – og kanskje har du også det? Kanskje har du kjent det i møte med egen eller andres sykdom. Kanskje når en familierelasjon rakner. Kanskje når et håp for fremtiden knuses. Kanskje når død rammer. Vet du om de tause døgnene i ditt liv?

Maria Magdalenas tause døgn
Maria kjente godt sine tause døgn. Maria fra Magdala ved Genesaretsjøen må ha levd et dramatisk liv, selv om vi bare får noen få glimt av det. Hun kom fra en velstående familie, men bar på dype sår. Vi vet ikke helt hva som hadde skjedd med henne, men vi vet at den indre smerten til tider ble så uutholdelig at hun knapt kunne bære det med forstanden i behold. Kanskje hadde vonde opplevelser påført henne en psykisk lidelse, kanskje måtte hun skade seg selv for å holde den indre smerten på avstand. Uansett, Maria var i en elendig forfatning, da hun møtte Jesus. Lukas sier at hun var besatt av 7 onde ånder (Luk 8:3).

Så syk hadde hun vært. Helt ute av seg og uten mulighet til å leve godt med seg selv og menneskene rundt seg. Men Jesus helbredet henne. Han kalte henne tilbake til livet. Han gjorde det mulig for henne å leve et liv fylt av kjærlighet og glede. Derfor elsket Maria Jesus. Han kalte henne tilbake til livet…

Men på langfredag falt alt i grus for Maria. Han som hun hadde lært å elske ble pint, korsfestet og begravet, og Maria var tilbake i tausheten og meningsløsheten. Dypere enn før. Dypere enn de onde ondene noen gang kunne drive henne. Så dypt at hun ikke kunne se noe håp eller høre noen trøst. Så dypt at da påske-morgen kommer, klarer hun ikke å fatte det utrolige som har skjedd, klarer hun ikke å gjenkjenne han som hun søker, klarer hun ikke å slippe fri fra sorgen og tårene, fra tomheten og tausheten.

Det er ikke gartneren…
Jeg lurer på om det er sånn det kan føles for oss også, når vi møter våre tause døgn? Når vi møter smerte, sorg og død som river oss over ende, som trekker oss ned, som truer med å ta makten fra oss. Da er det lett å gjøre som Maria Magdalena og tro at vi er alene og forlatt, glemt av Gud og mennesker. Det er så lett å lukke seg inne i tausheten og sorgen – og tro at alt håp er ute. Som Maria står vi i hagen og gråter. Alene. Tror vi. Den eneste vi ser er gartneren.

Men så er det ikke gartneren som er hos oss i grålysningen, men den Oppstandne Jesus Kristus som er levende og nær alle som kjemper i sine tause døgn. Så husk det, min venn, neste gang du kjenner mørket og tausheten tette seg rundt deg. Når mørket er tettest, er Herren nærmest. Bare hold ut, løft blikket og lytt etter hans stemme.

Maria møter den Oppstandne
«Maria», sier Jesus – og med det ordet sprenger han tausheten og sorgen som omgir henne. Han kaller henne ved navn, for han kjenner henne selv om hun ikke gjenkjenner ham. Og da – for første gang den morgenen, åpner Maria virkelig øynene og ser underet. Hun ser den levende, triumferende Guds Sønn, han som for evig har beseiret mørke og død…

Slik kaller Jesus Maria for andre gang tilbake til livet. Akkurat som han første gang helbredet henne fra de onde åndene, på samme måte helbreder han henne påskemorgen – for at hennes liv ikke skal være fylt av tomhet, sorg og død – men av kjærlighet og glede. Og da kan ingenting binde henne mer, og Maria stormer tilbake til disiplene og jubler: «Jeg har sett Herren!».

Ryktet sprer seg..
Slik begynte det. Fra dette første vitnesbyrdet fra Marias munn, begynte ryktet om Jesu oppstandelse å gå. Først stille og forsiktig, men etter hvert mer frimodig og jublende: «Jeg har sett Herren!» Og stadig nye mennesker melder seg på og forteller hva de har sett og erfart. Og sånn sprer ryktet seg, og blir til et kor, et brøl fra Jerusalem til alle verdenshjørner. Og fra da av har ingen kunnet stoppe lyden, jubellyden, lovsangen fra Guds folk til den Oppstandne (Kristus). Denne lovsangen kan ikke bringes til taushet, til tross for all den forfølgelse den har møtt og fremdeles møter i dag. For Jesus lever. Ingenting kan endre det faktum.

Tiden for vitnesbyrd på Hånes
Tiden etter påske er tiden for vitnesbyrdene. For å gjøre som Maria Magdalena gjorde. Og jeg ønsker at det også kan være slik her på Hånes – at vi i tiden etter den første påske med frimodighet forteller hverandre om våre møter med den Oppstandne, om hva Gud har gjort i våre liv. Det er ikke alltid vi er så frimodige på det her hos oss, men da er det viktig, tror jeg, at vi minner hverandre om at grunnlaget for alt liv i kirken, for all tro, håp og kjærlighet, er at Jesus stod opp fra de døde. Og uten Marias og disiplenes vitnesbyrd om oppstandelsen, hadde kanskje vi fremdeles sittet i taushet og mørke…

Derfor skal vi i denne gudstjenesten følge Marias eksempel. Og jeg har utfordret to personer, Knut og Elin, til å dele med oss sitt møte med den Oppstandne.

Avslutning

Takk til Knut og Elin for at dere ville dele fra deres tro med oss!

Tiden etter påske er tiden for vitnesbyrd i verden og på Hånes. Det er tid for å se, oppleve og tro. Og det er tid for å dele erfaringene våre med hverandre. Erfaringene av at Jesus Kristus lever og er med oss alle dager, både de mørke og tause, og de lyse og jublende, alle dager inntil verdens ende…

Det begynte med Maria Magdalena. La oss følge hennes eksempel!