Velkommen til Hånes menighet - Den norske kirke

Han skal vokse, jeg skal avta

Evangelie-tekst: Johannes evangeliet kapittel 3, vers 26-30: 

De gikk til Johannes og sa til ham: «Rabbi, han som var sammen med deg på den andre siden av Jordan, og som du vitnet om, han døper nå, og alle går til ham.» Johannes svarte: «Et menneske kan ikke få noe uten at det blir gitt ham fra himmelen. Dere er selv mine vitner på at jeg sa: Jeg er ikke Messias, men jeg er sendt i forveien for ham. Den som har bruden, han er brudgom. Men brudgommens venn som står og hører på ham, gleder seg stort over å høre brudgommens stemme. Denne gleden er nå blitt min, helt og fullt. Han skal vokse, jeg skal avta. 

Et skritt ned
Først en viktig melding: Den som har kommet til topps eller tenker seg dit, må merke seg dette: Neste skritt blir et skritt ned.
Den som ikke orker tanken på å stige ned et trinn, bør av den grunn aldri få lov til å stille seg øverst.

Sepp Blatter motvillig ned fra toppen
Denne uken har det det vært skrevet mye i media om Sepp Blatter, presidenten i det internasjonale fotballforbundet, FIFA, som har klart å bli sittende med makten i den organisasjonen siden 1998 og bli gjenvalgt 5 ganger, senest nå i forrige uke, til tross for at anklagene om korrupsjon og bestikkelser har haglet mot ham og hans nærmeste medarbeidere i alle disse årene. FIFA har lenge vært mistenkt for juks på den ene og den andre måten, særlig i forbindelse med tildelingene av fotball-VM til Russland og Qatar, og på toppen av organisasjonen har selveste gudfaren, Sepp Blatter, regjert. Til tross for all mistanke og all kritikk har han tvihold på makten i år etter år. Helt frem til nå. For i denne uken valgte Blatter ganske overraskende å trekke seg. Siden han bare få dager tidligere hadde blitt gjenvalgt til presidentvervet, er det sannsynlig at han ikke gikk frivillig, men at det henger sammen med avsløringene av korrupsjon blant flere sentrale ledere i FIFA og den pågående etterforskningen.

Sepp Blatter er i godt selskap. Det finnes mange eksempler på lignende historier. Idrettsstjerner som ikke klarer å legge opp når deres tid er fordi. Politikere som tviholder på makten lenge etter at de har mistet sin personlige autoritet. Vekkelsesledere som maner fram stemningen fra de gode gamle dager. De er et ynkelig skue, hele gjengen.

Den kloke går til side i tide. Virkelig styrke viser den som ikke klynger seg til posisjoner, men slipper andre frem, samme var heiagjengen sier.

Døperen Johannes på toppen
Døperen Johannes hadde denne styrken. Han nøt – for en tilmålt tid – en enorm respekt som religiøs leder. Han var – så lenge Gud lot han være det – en uovertruffen vekkelsespredikant. Selv om han holdt sine møter langt ute i ødemarken, strømmet folk fra alle samfunnslag til for å høre ham og bli døpt. Han var en magnet. Han var en megastjerne og superkjendis i sin samtid. De ivrigste beundrerne samlet seg rundt ham. De solte seg i hans glans.

Men så en dag la det seg en skygge over vekkelsen. Folk begynte å gå et annet sted. Jesus fra Nasaret – fortsatt et ganske ubeskrevet blad – hadde også begynt å preke og døpe. Da gikk døperdisiplene til Johannes og sa: «Rabbi, han som var sammen med deg på den andre siden av Jordan, og som du vitnet om, han døper nå, og alle går til ham.»

De likte ikke denne utviklingen. For hva skal vel en Døper gjøre, når ingen kommer for å la seg døpe? Var det ingen som hadde brukt for han lenger?

Disiplene til Johannes minner meg om en liten gutt. En skuffa liten 8-åring i litt for stor shorts og med slitte og gjørmete fotballsko – som stod og så lengselsfullt på de store gutta som spilte fotball ute på banen. I forrige uke hadde disse store ivret sånn for at han skulle være med å spille, og de hadde rost hans spill og ferdigheter opp i skyene. Men i dag hadde de knapt lagt merke til ham – for i dag var de nok spillere uten ham. Han var overflødig. De trengte ham ikke lenger…

Kanskje var det slik det føltes? Johannes var overflødig og forlatt. Var deres lærer en fiasko?

Da sa Johannes rolig «Han skal vokse, jeg skal avta.»
Men hva mente han med det?

Predikanten som utslettet seg selv
I studietiden min var jeg en gang på et møte på en folkehøgskole oppe i Nord-Norge, der en læstadianer-predikant skulle tale. Jeg husker ikke så mye av selve møtet, men talen husker jeg godt. Han talte lenge – som læstadianer-predikanter gjør – og han talte godt. Han lente seg frem over talestolen og talte til hjertene på alle som var til stede.

Etter at møtet var over, så gikk jeg og noen venner av meg frem for å takk ham. Jeg husker jeg strakte hånda fram og sa: «Du skal ha takk for alle gode ord!» Men da bråsnudde han seg – og stilte seg med ryggen mot meg – og svarte ganske kontant over skuldra: «Ikke takk meg – all ære til Gud!»

Var det dette Johannes mente da han sa: «Han skal vokse, jeg skal avta»? Er det selvutslettelse og undertrykkelse av det menneskelige i oss som er idealet? Har janteloven rett, når den sier «Du skal ikke tro at du er noe»? Er det kristelig og fromt å be om unnskyldning for de evner, anlegg og muligheter som jeg har?

Nei, det er det ikke! Det er jo Gud som har skapt oss – med alt vi er og har. Og det har han gjort for at vi skal bruke oss selv med frimodighet og takknemlighet.

Gud er Skaperen. Alt avhenger av ham! Men han har gjort seg avhengig av oss – av våre hender, føtter og lepper – for å fortelle om hans kjærlighet til flere. Vi er kalt til å bruke det Gud har gitt oss. Det er da vi gir Gud all ære.

Johannes var ikke talsmann for kristen jantelov eller mindreverdighets-komplekser. Tvert imot. Han stilte seg frimodig frem og brukte alt han hadde fått til å rope ut sitt budskap. Han var den siste store Profeten.

Men Johannes visste om Én som var større. Det var derfor han gikk til side. Han visste at hans tid på toppen var over. Han hadde forberedt sine tilhørere og mer enn en gang sagt klart ifra at han var bare en forløper for den aller største. Likevel hadde han visst talt for døve ører. Folk har vanskelig for å skjønne sånne ting.

Brudgommens venn
Derfor grep han til et bilde som selv den mest ærgjerrige kunne begripe: Jesus er brudgommen. Folket som kommer for å høre ham og bli døpt i hans navn, de er bruden. Og Johannes, han går et trinn ned, ikke i sorg eller misunnelse, men i glede, for han er brudgommens forlover – brudgommens venn.

Et jødisk bryllup er et fargerikt spetakkel av løssluppen glede, sang og dans, mat og drikke. Og midt i dette virvaret er brudgommens venn helt sentral. Han er den som ordner i stand og som inviterer til selve bryllupsfesten. Men viktigere er hans oppgave før bryllupet i det hele tatt er bestemt. For etter jødisk tradisjon er brudgommens venn den som skal overbevise bruden og hennes familie om at brudgommen er verdt å satse på. For at det i det hele tatt skal bli noe bryllup, må brudgommens venn gjøre en god jobb med å tegne brudgommen som en attraktiv og god ektemann for bruden. Og når selve bryllupsdagen kommer, er det brudgommens venn som henter bruden fra hennes hjem, og fører henne og brudgommen sammen for første gang. Og først når han hører at bruden og brudgommen snakker sammen – først da er hans oppgave fullført. Først da kan han kaste seg ut i dansen og gleden.

«Denne gleden er nå blitt min,» sa Johannes, «helt og fullt.» Han var stor nok til å nå til topps, men også å forstå at neste skritt er et skritt ned. Nå trer han frivillig til side for å se sin beste venn vinne sin elskede.

Jesus er brudgommen og Johannes er brudgommens venn. Johannes ønsket å overbevise alle om at Jesus er verdt å satse på, tro på, elske. Det var dette som var hans sin oppgave. Målet var ikke at Johannes skulle bli liten og ubetydelig, men at Jesus skulle bli stor! Målet er at Jesus skal bli synlig for alle som Brudgommen – Brudgommen som kommer for å vinne sin elskede brud – for å vinne deg og meg. Johannes vil invitere alle til bryllupsfesten – til fellesskapet med Jesus, Johannes sin beste venn.

Festen har allerede begynt, og du og jeg er invitert som Jesu Kristi brud. Nattverden som vi skal feire sammen i dag er en forsmak på den himmelske bryllupsfesten. Der kan vi få møte Brudgommen helt konkret i brød og vin.

Der kan vi knele ned og la Jesus alene være stor. Han er den eneste som aldri mer må gå ned. For ingen har noensinne steget lengre ned enn han. Og han gjorde det for å vinne oss..