Velkommen til Hånes menighet - Den norske kirke

Om surdeigen

Evangelie-tekst: Lukas evangeliet kapittel 13, vers 18-21:

Så sa han: «Hva er Guds rike likt? Hva skal jeg sammenligne det med? Det er likt et sennepsfrø som en mann tok og sådde i hagen sin. Det vokste og ble til et tre, og himmelens fugler bygde rede i greinene på det.» Igjen sa han: «Hva skal jeg sammenligne Guds rike med? Det er likt en surdeig som en kvinne tok og la inn i tre mål mel, så det hele til slutt var gjennomsyret.»

Pass deg for jentelus!
Å ha små barn er på mange måter å gjenoppleve sin egen barndom. Når jeg ser hvordan guttene mine leker i barnehagen, så slår det meg at jeg også lekte på samme måten. Og én av lekene som jeg husker godt og som tydeligvis lever i beste velgående i barnehagene på Hånes, er at jentene prøver å ta guttene, mens guttene stormer vekk for ikke å få «jentelus». Det var noe farlig, mente vi. Og alle guttene i min barnehage var hellig overbevist om at, hvis en jente tok på deg og du fikk jentelus, så ville du bli syk og sikkert nesten dø, selv om det jo var veldig gøy å bli jaktet på.

I USA kaller de jentelus «cooties» og Tommy i tegneserien Tommy og tigeren er alltid livredd for å bli smittet. Bare se på denne stripen.

tommy og tigern jentelus

 

 

 

 

 

Redselen lever blant voksne
Det er lett å smile av barndommens forsiktige tilnærming til det motsatte kjønn. Men det slår meg at denne måten å tenke på, redselen for å bli «smittet» av andre, den eksisterer også blant voksne, og har gjort det til alle tider, men da er det ikke alltid lek og moro.

Bare tenk på nazistene utryddelse av «det store jødeproblemet» under 2.verdenskrig, eller de hvites undertrykkelse av de sorte i Sør-Afrika under apartheid-tiden og i Sørstatene i USA, eller norske myndigheters behandling av samene på atten og nittenhundretallet, eller «problemet» med romfolket i Norge i dag, for ikke å snakke om den stadige frykten for snikislamisering av Norge. Jo da, redselen lever i beste velgående.

Rens ut den gamle surdeig!
Slik var det også i det gamle Israel. Der snakket man ikke om «jentelus» selvfølgelig, men om «surdeigen», og surdeigen var noe negativt. Det var symbolet på moralsk forfall og nedbrytende krefter som man måtte beskytte seg mot. Kom man først i kontakt med surdeigens krefter, ble fort alt gjennomsyra av det. Alt ble ødelagt.

Var noen religiøst urene, måtte de holdes unna. Brøt noen loven, kunne det ødelegge for hele folket. Dyrket noen avguder, truet det hele samfunnet. Surdeigen har den effekt, at hvis den bare får virke på annen deig, så gjennomsyrer den til slutt alt. Og det var de livredde for. Derfor feiet de husene sine rene som en talende symbolhandling før påske og hilste hverandre med den gamle hilsen «Rens ut den gamle surdeig».

En ny tid og en ny logikk
Hvis synd, avguderi, moralsk forfall er som surdeigen, så blir logikken sånn for de troende, at de må beskytte seg, kanskje isolere seg, være usyret, holde seg unna, skjerme barna for påvirkning i det offentlige rom, protestere mot annerledes troende, advare mot filmer, sanger og kulturanledninger som promoterer ukristelige tanker, passe på at man ikke samarbeider med hvem som helst, passe på at man ikke gir feil signaleffekt..

Men jeg kjenner én som gang på gang brøt med denne logikken. Én som stadig sendte ut feil signaler. Som festet sammen med synderne og tollere. Som valgte å bruke akkurat de som sto for feil ting eller kom fra feil folk, som de gode eksemplene i lignelsene sine. Han tilga folk, så andre kunne forledes til å tro at det finnes nåde for alt. Han brøt regler. Han berørte huden til de urene. Han var tydeligvis ikke så opptatt av signaleffekten. Og ikke så redd for surdeigen.

For hans liv snudde opp-ned på virkeligheten. Med Jesus kom Guds rike nær. Og en dag sa han: «Hva skal jeg sammenligne Guds rike med? Det er likt en surdeig som en kvinne tok og la inn i tre mål mel, så det hele til slutt var gjennomsyret.» Guds rike er som en surdeig.

For Jesus kommer med en ny tid. En ny logikk. Fra nå av handler det ikke lenger om å beskytte seg, isolere seg, protestere og bruke makt. Jesu liv og død fikk det tykke forhenget som dekket det aller helligste i tempelet til å revne. Det hellige ble sluppet løs. Guds surdeig er løs i verden, og der den kommer i berøring med mennesker skapes det tro, håp og kjærlighet.

Guds rike er som en surdeig. For et fantastisk budskap!

Kristen forkultur
For kristne mennesker og menigheter er ikke først og fremst mot noe eller noen. Vi er for noe. Vi er for mennesker og alt som lever, vi er for skaperverket og skapende krefter, vi er for alt som bygger felleskap og fremmer rettferdighet. Gud vil velsigne alle slekter på jorda, og den kristne kirke, med alt og alle den rommer, trekkes inn i Guds store plan om å velsigne og nyskape alt.

Kirken er, på sin mangelfulle måte, en fortropp for det som skal komme: Én dag skal Gud opprette himmelske tilstander på jorda. Én dag skal Gud være alt i alle. Og mens vi venter på den dagen, jobber kirken med å bringe Guds surdeig videre ut og dypere inn. Kirken foregriper og gir en forsmak på det som skal komme. Og det gjør den ikke ved å isolere seg fra samfunnet verden, men ved å leve midt i den, elske den og påvirke den innenfra. For slik virker Guds rikes krefter. De er som en surdeig som har kraft til å gjennomsyre selv de hardeste hjerter.

Og la meg gi dere to eksempler:

Han som røyket bibelen
Det første er en morsom historie som jeg leste i et blad fra Bibelselskapet for en stund siden. Den var fra Afrika. En kristen mann reiste omkring der nede og solgte bibler. En dag kom han i prat med en mann som nok hadde hørt om kristendommen før, men som likevel virket helt uinteressert i bibelen, i hvert fall å kjøpe den.

– «Men da vil jeg gi deg den,» sa bibelselgeren.

– «Det må du gjerne gjøre,» sa afrikaneren. «Men jeg kommer til å rive ut sidene i bibelen og bruke dem som sigarettpapir».

– «Ok,» sa bibelselgeren, «det er greit, hvis du lover å lese de først.»

Noen år senere fortalte afrikaneren at «først så røykte jeg Matteus, så røykte jeg Markus, deretter Lukas. Jeg røykte helt til jeg kom til Johannes 3:16. Da var det stopp. Der stod det: For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Med det samme jeg leste dette, ble hele livet mitt forandret».

Julie som ble døpt som 13åring
Det andre eksempelet er én av de aller flotteste opplevelsene jeg har hatt i denne kirken, da jeg fikk lov til å døpe en 13 år gammel jente som heter «Julie». Hun hadde ikke vokst opp i et såkalt kristent hjem, eller vært med i noe kirkelig arbeid. Familien hennes var ikke så opptatt av sånne ting, som moren hennes sa.

Men så hadde Julie hørt fortellingene om Jesus på skolen, i RLE-faget, og «da», sa hun, «da kjente jeg bare – at dette tror jeg på». Og derfor overtalte hun sine svært forlegne foreldre til å ta henne med til kirken, slik at hun kunne bli døpt.

Og da vi stod ved døpefonten, torsdag 2.juni 2013, med hele slekta og vennegjengen hennes til stede, så spurte jeg henne: «Vil du sammen med den kristne kirke bekjenne forsakelsen og troen som du døpes til?» Og hun lyste opp i et smil og sa «Ja!» med en overbevisning jeg sjelden har møtt. Så bøyde hun seg og ble døpt, og livet hennes ble nytt.

Guds rike er som en surdeig
For Guds rike er som en surdeig. Guds surdeig er løs i verden. Og stadig kommer den i berøring med nye mennesker og åpner dem for Guds kjærlighet. Guds rike er nær.

Men ennå er det noen som roper «pass på» eller «vær forsiktig!», som vil beskytte seg mot trender og tendenser, som frykter at kirken skal ta varig skade av samfunnet rundt oss, som er redde for påvirkningen fra andres religiøse utfoldelse eller mangel på det. Men jeg tenker, det er ikke den kristne veien. Vi har alt å vinne på kontakt og åpenhet, på at religiøsiteten får leve åpent mellom mennesker. For Guds rike er som en surdeig. Bare vent og se.

La Guds surdeig gjennomsyre deg!
Jeg tror vi har bare én ting å frykte. Og det er at vi selv ikke lever nært dette riket og han som har bragt det nær, at vi selv ikke lar oss gjennomsyre av Jesus ord og gjerninger. At noen skal reparerer forhenget som skiller det hellige fra oss.

Derfor er vårt første kall, alltid å komme nær, å la oss bli grepet, gjennomsyret, og beveget av Jesus, å bli preget av Guds rike. Og så vil Guds surdeig virke gjennom oss, all den tid vi lever nær andre mennesker og berører dem.