Velkommen til Hånes menighet - Den norske kirke

Forvandlelsens morgen

Påskedag i Hånes kirke, 20.april 2014

Evangelie-tekst: Lukas kap 24, vers 1-9:

Ved daggry den første dagen i uken kom kvinnene til graven og hadde med seg de velluktende oljene som de hadde laget i stand. Da så de at steinen var rullet fra graven. Og de gikk inn, men fant ikke Herren Jesu kropp. De visste ikke hva de skulle tro, men med ett sto det to menn hos dem i skinnende klær. Kvinnene ble forferdet og bøyde seg med ansiktet mot jorden. Men de to sa til dem: «Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde? Han er ikke her, han er stått opp. Husk hva han sa til dere mens han ennå var i Galilea: ‘Menneskesønnen skal overgis i syndige menneskers hender og korsfestes, og den tredje dagen skal han stå opp.’» Da husket de hans ord. Og de vendte tilbake fra graven og fortalte alt dette til de elleve og til alle de andre.

«Memento mori»
I det gamle Roma hadde de en skikk som var slik at når en hærfører eller general vendte hjem etter en stor seier, ble han innvilget et triumftog; den høyeste æresbevisning som en romersk borger kunne få. Han holdt da sitt inntog gjennom byen frem til Forum Romanum, stående i en flott stridsvogn, mens han mottok folkets hyllest. På vognen, bak hærføreren, stod en slave som hadde to oppgaver: Å holde seiers-kransen over hodet hans, og til stadighet å minne ham om at han var dødelig, ved å hviske ordene «Memento mori» i øret på ham: «Husk at du skal dø!»

Ingen kommer unna døden
Husk at du skal dø. Det kan også vi si til hverandre. Det eneste som er sikkert her i verden, det er at vi alle skal dø.

Og døden er trofast og hundre prosent til å stole på. Jeg lover dere; alle de kroppene som jeg som prest har begravd, har blitt liggende i jorden. Alle sammen. Med samme stabilitet som tyngdekraften, holder døden oss innenfor de gitte rammer for livet. Vi kan kjempe i mot så mye vi vil. Vi kan trimme på helsestudio og bare spise salat. Vi kan smøre oss med salver og utsette hudens aldringstegn. Og iblant tror vi nesten at vi har klart det og overvunnet både tyngdekraft og død. Men til slutt kommer alt som vi har kastet opp i luften ned igjen, og selv den sprekeste olding må en gang si farvel.

Ingen kommer unna døden. Sånn er det bare. Det er noe alle vet. Flere av oss har en gang stått ved en grav og kjent sorgen rive. Kjent smerten over å bli skilt fra en vi er glade i. Kjent brutaliteten i prestens ord ved graven: «Av jord er du kommet. Til jord skal du bli.»

Ingen kommer unna døden. Memento mori.

Døden har mistet grepet
Men påskedag er starten på et rykte som sprer seg: Døden har mistet grepet. Én morgen måtte selv den best bevoktede grav gi tapt og revne. Én soloppgang rokket det urokkelige og forvandlet alt, forvandlet alt innenfra. Fra død til liv. Fra angst til tro.

Påskemorgen er forvandlingens morgen, og det er denne forvandlingen som skal være vårt fokus i dag – fra angst – til håp – og til tro. Det er nemlig påskemorgenens dramatiske bevegelse: fra angst – til håp – og til tro. Det er den bevegelsen kvinnene gjør den første påskemorgen.

Kvinnenes håpløshet
De var på vei til graven for å stelle liket. Sabbaten var over, og nå skulle de få stelle Jesu kropp slik døde kropper måtte stelles. Innvendig var de nattsvarte av sorg.

De siste dagenes dramatiske begivenheter hadde knust alle håp de hadde båret på. Den mannen som de sakte, men sikkert hadde våget å lytte til – våget å håpe på – han hadde blitt hånet, torturert og drept rett foran øynene på dem. De hadde fulgt ham lenge. De hadde levd sammen med han. De hadde sett det han hadde gjort. De hadde blitt kjent med ham. Og sakte, men sikkert hadde de begynt å skjønne at Jesus var noe helt utenom det vanlige. Kanskje han til og med var den Messias som profetene hadde lovet skulle komme. De hadde begynt å håpe, men håpene deres ble revet i filler av piskeslag, nagler og spyd på langfredag.

Hva hadde de å håpe på nå? Ingen verden ting. Og mens tårene rant i strie strømmer, gikk kvinnene til graven. For å se hans døde kropp. For å balsamere et lik. For å sørge og klage.

Men der i grålysningen – fikk de se noe som ingen hadde ventet. Steinen var rullet til side og graven var tom. Jesu kropp var ikke der. De visste ikke hva de skulle tro. De må ha vært helt rystet og skrekkslagne.

Jeg tror ikke det er så lett for oss å skjønne helt hvor dramatisk dette var. Alle som har hørt denne fortellingen før og som vet hva som har skjedd, vi kan lett gå glipp av hvor rystende det var for kvinnene å finne graven tom. De må ha vært fullstendig forvirret; som om alle ting var helt ute av posisjon, som om kreftene var ute av kontroll eller vannet rant feil vei. Det var ikke til å tro. Det var bare til å bli vettskremt av.

Og mindre vettskremt ble de sannsynligvis ikke av å møte to engler i graven. To menn med skinnende klær. De kastet seg ned med ansiktet mot jorden. Slik alle jøder gjør, når de står ansikt til ansikt med noe hellig. Noe skremmende og mystisk. Noe som overgår all forstand.

Men der, med ansikt mot jorden, begynner en forvandling å skje. Fra angst til håp. For sorgen har ikke lammet hukommelsen deres. Og da englene snakker til dem, begynner de å huske hva Jesus hadde sagt før han døde. Bruddstykker av løfter. Glimt av uforståelige ord. Sakte går det opp for dem. «Det er sant som de sier: Han sa at han skulle stå opp igjen. Han sa han skulle ligge i graven i tre dager, og så, så, så skulle han komme tilbake..»

Og innerst i hjertene på de vettskremte kvinnene, så begynner den første spire av håp å slå rot. Kanskje døden har mistet grepet? Kanskje Jesus lever?

Sommerfuglen
Vi har i Kirken et gammelt påskesymbol som blir altfor lite brukt, synes jeg, og som nettopp viser påskemorgens forvandling. Det er sommerfuglen. Om du går på en kirkegård vil du sannsynligvis finne sommerfugler risset inn på mange gamle gravsteiner. Sommerfuglen forteller om overgangen fra det gamle livet til det nye. Det begynner med en larve som etter å ha levd en stund, bygger et skall rundt seg og ligger i en puppe som ser helt død ut i flere dager. Men inne i puppen skjer det en forvandling med larven, og en dag kommer det ut en vakker sommerfugl. Et unikt, fargerikt og flygende vesen.

For Kirken har dette alltid vært et godt bilde på det som skjer med Jesus i påsken, om hvordan han langfredag lar seg kapsle inn av død og grav, og ligger der livløs i mørket i flere dager, men så på påskemorgen bryter han ut av graven – kjemper seg ut i lyset igjen – og vi kan endelig se hans herlighet.

Sommerfuglen er et bilde på Jesu forvandling. Og jeg tenker, kanskje er sommerfuglen også en påminnelse om hvordan våre liv er, ditt og mitt?

La meg spørre: Hvor er du? Holder du på å bygge deg inn i et skall? Bor du i mørket, eller er du på vei ut? Har du kommet ut, og står og tørker vingene, eller flyr du? Man kan ikke tvinge prosessen fram. Ingen vet nøyaktig hva som skjer inni en sommerfuglpuppe, for hvis man prøver å åpne den før tiden, dør sommerfuglen. Prosessen i mørket må ta den tiden den tar.

Men vi tror på en Gud som var tre dager i graven, i døden, og som forvandlet alt. Vi tror på en Gud som er levende til stede i mørket, og som skaper forvandling i oss, så vi kan krype ut av mørket, og leve som lysets barn. Vi tror på en Gud som på nytt og på nytt minner oss om hvor høyt at han elsker oss – slik at våre hjerter kan falle til ro og fylles av håp – slik at våre hjerter kan bli forvandlet av hans kjærlighet.

Det var det som skjedde med kvinnene den første påskemorgen. Da kvinnene husket Jesu ord. Da de skjønte at en tom grav betyr at Jesus lever. Da de forstod at de ikke var alene lenger. Aldri mer alene. Nå visste de at Gud var hos dem og hjelper alle som kjemper i mørket. Da slapp angsten taket, og de ble fylt av håp.

Zen-munken
Og så den siste delen av påskemorgens bevegelse – fra håp til tro.

Notto Thelle skriver i sin bok «Gåten Jesus» (Oslo, 2009) om en japansk zen-munk som i noen uker hadde fulgt rytmen i et kristent kloster i Frankrike. «Den siste uken hadde han levd med i påskens mange tidebønner og messer, lyttet til gregoriansk sang og mange og lange lesninger fra Skriften. Det hele avsluttet med påskenattens messer og budskapet om Kristi oppstandelse. Han undret seg. Mye var fremmed og merkelig, men han var også fascinert. Var det noe mer enn vakker mytologi? Før dagen grydde påskemorgen stormet han gjennom klosterets stille ganger mens han slo som besatt på en tromme og ropte den ene setningen om igjen og om igjen: «Jeg vil se Kristus oppstått blant dere! Jeg vil se Kristus oppstått blant dere!»

Oppstandelsen gav mening bare dersom den tok bolig i den enkelte, mente han, ikke som tekster og påstander, men som nytt liv i kropp og hud og ansikt, som våkne sinn og medfølende hjerter, som en levende, brennende tro.» (s.163)

Fra håp til tro
Jeg vil se Kristus oppstått blant dere, som en levende, brennende tro..

Da kvinnene skjønte at Jesus var stått opp, så var ikke lenger graven et blivende sted. Det er jo ikke der vi finner ham nå. Jesus skal aldri bruke den graven igjen. Og kvinnene begynner å bevege seg, de ser på hverandre, de smiler, de løper. Ingen kan stoppe dem. De må bare dele dette til noen. De må bare fortelle det videre. Dette er for stort til å holde for seg selv. Dette forvandler jo alt:

Jesus lever! Døden har mistet grepet. Ingen trenger å være redde mer.

Slik blir kirken født. Ikke ved en stortingsproposisjon eller et flertallsvedtak. Kirken vokser frem nedenfra gjennom enkle menneskers møte med Jesus, den Oppstandne. Der begynner det. Og slik er kirken fremdeles 2000 år etter. Vi er felleskapet av mennesker som tror, felleskapet av mennesker som søker Jesus, den levende Guds Sønn. Troen fortsetter å leve iblant oss, fordi Jesus fortsetter å møte oss. Vi er aldri mer alene.

Det er det den tomme graven betyr; at Jesus er til stede i livene våre nå. Jesus er til stede i ditt liv akkurat nå. Visste du det? Tørr du å la han forvandle deg?

Johannes Møllehave
Jeg leste en gang et intervju med en av Danmarks mest folkekjære prester. Han heter Johannes Møllehave. Han er en gammel og klok mann, og i det intervjuet jeg leste snakket han om det å miste en man er glad i. Han hadde mistet kona si, Herdis, og journalisten var med ham på kirkegården der hun er begravet.

Gitte som intervjuet ham spurte blant annet: «Hva er viktig for oss i møte med døden?»

Og den gamle presten svarte: «Det handler om å følge etter Jesus og gå mot døden».

«Hva betyr det?» spurte Gitte, og Johannes svarte:

«Slik døden er kald, la oss øve på å vise varme. Slik døden er taus, la oss øve oss på å samtale med hverandre. Slik døden er stiv, la oss øve oss på å være myke, og slik døden er følelsesløs, la oss øve oss på å vise følelser.»

Gitte måtte gå bak et tre et øyeblikk, litt overveldet av sine egne følelser, og så hørte hun at Johannes ropte etter henne: «Og husk at det haster Gitte. Det haster å vise de følelsene og det haster med de gode ordene».

Umulig forvandling?
Følge etter Jesus og gå mot døden. Jeg vil se Kristus oppstått blant dere.

Fra angst – til håp – og til tro. Det er kvinnenes bevegelse påskemorgen, og det er den bevegelsen vi også inviteres inn i. Det haster å vise de følelsene og si de gode ordene. Det haster å la Jesu oppstandelse blåse nytt liv i våre kalde kropper, tine våre harde hjerter, gi kraft til svake tro.

Tror du ikke det er mulig? Vel, rarere ting har skjedd. En gang pinte de en plagsom mann til døde og la han i en klippegrav, men tre dager senere stod han opp – og viste for alle som har øyne til å se med at han er Guds Sønn med all makt i himmel og på jord. Så tro meg, det umulige kan skje. Det har skjedd! Og det kan skje i ditt liv også!

Alt du trenger å gjøre, er å la han slippe inn. Og så vil han gjøre resten. Forvandle deg innenfra.

For Jesus lever! Døden har mistet grepet. Vi er aldri mer alene.

Fly, sommerfugl, fly
Jeg skal avslutte med å lese et vers av Tore Thomassens sanger:

Fly sommerfugl, fly. La vinden få føre deg dit den vil.

Se det er morgengry. Bre ut dine vinger og fly.

Du er født til å fly, dine vinger er sterke,

de bærer deg høyere dag etter dag.

Din kropp har et segl med oppstandelsens merke,

seierens tegn fra et dødelig slag.

Du er født til å fly, la din frihet få skinne

til andre som ennå er sperret inne.

Fly sommerfugl, fly. La vinden få føre deg dit den vil.

Se det er morgengry. Bre ut dine vinger og fly.

Amen.