Velkommen til Hånes menighet - Den norske kirke

Da Gud ombestemte seg

Evangelie-tekst: Matteus kap 15, vers 21-28:

Så dro Jesus derfra og tok veien til områdene omkring Tyros og Sidon. En kanaaneisk kvinne fra disse traktene kom og ropte: «Herre, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg! Datteren min blir hardt plaget av en ond ånd.» Men han svarte henne ikke et ord. Disiplene kom da og ba ham: «Bli ferdig med henne, hun roper etter oss.» Men han svarte: «Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels hus.» Da kom hun og kastet seg ned for ham og sa: «Herre, hjelp meg!» Han svarte: «Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene.» «Det er sant, Herre», sa kvinnen, «men hundene spiser jo smulene som faller fra bordet hos eierne deres.» Da sa Jesus til henne: «Kvinne, din tro er stor. Det skal bli som du vil.» Og datteren ble frisk fra samme stund.

Var Jesus sosialdemokrat?

Jeg husker ikke hvem som sa det, men jeg hørte en gang en politiker som sa følgende: «Jesus var sosialdemokrat». (Siden jeg ikke husker hvem som sa det, vet jeg jo heller ikke hvilket parti har tilhørte, men jeg kan jo tippe..).

Det hender noen ganger at politikere tar munnen litt for full, men jeg skjønner jo godt hva han mente: Han var åpenbart sosialdemokrat selv, og opptatt av at alle mennesker skulle få like rettigheter og muligheter, og så tenkte han at her hadde han Jesus med på laget.

Å kalle Jesus for en sosialdemokrat er nok likevel å dra det hele litt langt. Verken ordet eller saken var oppfunnet for 2000 år siden. Men det er utvilsom riktig at Jesus var en person som brydde seg like mye om alle mennesker, uansett høy eller lav i samfunnet. Ja, han hadde et særlig hjerte for de minste, det utstøtte, dem som lever utsatt til, de marginaliserte, de som andre ikke ville ha noe med å gjøre. Så om vi ikke skal kalle Jesus sosialdemokrat, kan vi i hvert fall trygt kalle ham «den store menneskevennen».

For det er slik vi møter Jesus overalt i evangeliene.

Unntatt i dagens tekst.

Dagens prekentekst står nesten helt alene i evangeliene. Den viser oss en annerledes, en provoserende annerledes Jesus som gjør forskjell på folk, på en barsk og nesten brutal måte. Det virker som Jesus diskriminerer og gjør forskjell på folk. Og det går ut over en av de små og vanskeligstilte i samfunnet. Dette er en Jesus som er vanskelig å kjenne igjen.

 

Kvinnen bryter grenser

La oss se nærmere på det som skjedde. Scenen er følgende:

Jesus oppsøkes av en kvinne som kommer fra et område i det som i dag er Libanon. Forholdet mellom hennes folk, som jo var hedninger, og jødene var svært konfliktfylt (allerede den gang). En jødisk historiker på Jesu tid skrev om hennes folkegruppe at «de er våre bitreste fiender».

Dessuten er hun en kvinne. Det var sterke grenser mellom kvinner og menn den gang. Dermed har hun et veldig dårlig utgangspunkt for å ta kontakt med Jesus. Det passer seg ikke for henne å snakke med en jødisk mann, og langt mindre for Jesus å snakke med henne.

Så når hun nå nærmer seg Jesus, bryter hun mange grenser. Og hun vet det. Hun burde være redd, og det er hun sikkert også. Men hun gjør det likevel. For hun kjemper ikke for seg selv. Hun kjemper for barnet sitt, datteren hennes som er «hardt plaget av en ond ånd». Og så har hun hørt ryktet som går om Jesus, «menneskevennen», og at han hjelper dem som har det vondt.

Hun er desperat. Hun er dypt fortvilet. En fortvilelse som alle foreldre kan forstå. Finnes det noe som gjør mer vondt enn å se sitt eget barn lide?

Kvinnen gjør det alle gode foreldre ville ha gjort, hun bryter alle grenser, tar alle virkemidler i bruk, og roper til Jesus: «Kyrie eleison! Herre, du Davids Sønn, ha barmhjertighet med meg!»

 

Kvinnen kjemper og vinner

Og Jesus gjør som alle jødiske menn ville gjort, han svarer henne ikke.

Men da går hun enda lenger. Hun underkaster seg helt, kaster seg ned for hans føtter og roper: «Herre, hjelp meg!» Hun lar all stolthet fare. Hun kryper for barnet sitt.

Men Jesus avslår hennes bønn. Og enda verre: Han holder henne på en måte fast i hennes skam: «Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene,» sier Jesus.

Brødet tilhører barna; det vil si Guds folk, jødene. Det er ikke ment for «hundene», for dere som er hedninger.

Ikke noe annet sted i evangeliene møter vi en Jesus som så sterkt avviser et menneske i nød, og på toppen av det hele ydmyker henne ved indirekte å sammenligne henne med urene løshunder.

Men hun gir seg ikke. Hun kjemper videre og lar de sårende ordene passere, sender dem tilbake til Jesus og sier: «Det er sant, Herre, men hundene spiser jo smulene som faller fra bordet hos eierne deres.»

Det er som om hun sier: «Ja vel, Herre, så la meg være en hund, men har du ikke noen smuler også til en «underdog» som meg?»

Hun kjemper med Jesus, for hun har ingen andre å gå til! Hun kjemper med Jesus, en Jakobskamp i natten. Og hun vinner; Jesus gir seg: «Kvinne, din tro er stor. Det skal bli som du vil». Og datteren ble frisk fra samme stund.

 

Hvorfor avviser Jesus kvinnen?

Så må vi spørre – hvorfor avviser Jesus kvinnen så lenge? Hvorfor oppfører han seg så diskriminerende? Hvorfor viser han seg ikke straks som den menneskevennen han egentlig er? Hvorfor hjelper han ikke med én gang? Her kjenner vi ikke Jesus igjen…

Svaret må vi søke i «inkarnasjonen» – at Gud ble menneske – faktisk et ordentlig og ekte menneske, ikke bare en ånd uten kropp og uten kultur.

Jesus var jøde og mann. Den Jesus Kristus vi tilber er faktisk Jesus fra Nasaret, anno år 30. Han er et barn av sin tid og preget av sitt folk; han står midt i deres kultur og tankeverden. Guds sønn begynner der han er. Som jøde med et oppdrag som først er avgrenset til Israel.

Det er først etter oppstandelsen at han utvider rammene og til slutt sprenger alle grenser: «Gå og gjør alle folkeslag til disipler…» Men han begynner i Israel, og der hører ikke denne kvinnen til..

Men bildet er heller ikke så enkelt. For det finnes unntak. Allerede tidlig i Jesu virke, noen kapitler før vår fortelling, hjelper Jesus faktisk en hedning, en romersk offiser som ber for sin syke tjener. Denne mannen slapp å krangle seg fram, ingen avvisning, ingen kamp.

Men denne gangen møter vi altså en annen Jesus. Hvorfor?

Jeg vet ikke. Jeg har tenkt mye på det før denne prekenen. Og jeg vet ikke hvorfor Jesus opptrer så røft som han gjør overfor denne kvinnen. Kanskje gir han henne motstand for å prøve henne, for at hun skal få en sjanse til å vise sin tro? Men det blir spekulasjon.

 

En gåte…

Fortellingen selv gir ingen svar. Det er sånn denne fortellingen er. Og det er sånn mange fortellinger i livet er også. Vi forstår ikke alltid hvorfor Jesus gjør som han gjør. Hvorfor svarer han oss ikke når vi ber, når vi roper, når vi trygler?

Eller hvorfor svarer han noen, men ikke alle? «Andre har han hjulpet. Men ikke meg. Hva er det med meg? Hvorfor svarer ikke Jesus? Hvorfor hjelper han ikke mitt plagede barn, min ektefelle eller min nære venn?»

Hvorfor gjøres det forskjell på folk?

Vi må la den gåten stå. Denne fortellingen svarer ikke på det spørsmålet. Det er ikke derfor den står hos Matteus. Det er ikke derfor vi leser den i dag.

 

En Gud som kan ombestemme seg

Så hvorfor leser vi den da? For å lære av henne som tar opp kampen med Guds Sønn, og som vinner! Dagens evangelium er dette: Gud er ikke ubevegelig! Gud er ikke urokkelig. Han lar seg berøre, bevege av våre bønner.

Denne fortellingen viser oss en ettergivende Gud. Og da blir denne vanskelige fortellingen ikke bare vanskelig, men også vakker. Den viser oss en Gud som kan ombestemme seg!

Er du en som kjemper med Gud?
Fortsett med det!
Be! Klag! Mas! Gi ikke opp! Treng deg på!
Slipp ikke Jesus, uansett hva som skjer.
Om du får eller ikke får det du ber om.

Det kan hende at Gud ombestemmer seg…

 

Kirken roper

Hver søndag roper kristne over hele jorden med denne kvinnen: Kyrie eleison! Også vi her i Hånes kirke roper sammen med henne: Kyrie eleison! Herre, hjelp oss.

Styrk oss, når vi er svake i troen.
Tenn kjærligheten, når det blir kaldt mellom oss.
Hjelp oss, når vi er syke og plaget.
Kyrie eleison. Hjelp oss Herre!
Vi vet ikke hvem vi ellers skal gå til.
Vi ber, og vi gir oss ikke…

For det kan hende at Gud ombestemmer seg.

 

Guds rike åpner seg

Det var det som skjedde denne dagen. Gud ombestemte seg. Jesus lar seg bevege av kvinnens fortvilte tro og utholdende kjærlighet til sin syke datter. Himmelens og jordens Herre lar seg bevege av et enkelt uvedkommende menneskes nød og tro. Det er en uvant og forfriskende tanke, synes jeg, at Jesus faktisk ble belært og overbevist av et annet menneske.

Jesus var ikke utlært. Ingen som våger å utsette seg for livet, blir noensinne utlært.

Denne dagen ble han belært av en kanaaneisk kvinne. Nøden og kjærligheten har ingen grenser og kan ikke stoppes på grunn av religiøse konvensjoner, kjønn, folketilhørighet eller gammelt fiendskap. Guds rike åpner seg opp.

 

Vi kan gjøre som kvinnen

Men ikke alle av oss har fått oppleve det samme. Ikke alle har fått sine bønner besvart. Hvorfor Gud griper inn noen ganger og ikke andre, forblir en gåte. Svaret venter på den andre siden.

Det eneste vi kan gjøre er å kjempe. Vi kan gjøre som den kanaaneiske kvinnen. Vi kan trygle og be og aldri gi opp. Klynge oss til Jesus og aldri slippe. Kyrie eleison. Herre, hjelp oss!

Og til slutt skal også vi, som henne, få erfare den dypeste sannheten; at Gud virkelig hører våre rop og bryr seg om hvordan vi har det. Gud er virkelig «den store menneskevennen» som elsker deg og meg og alle mennesker høyere enn noen kan fatte, og ønsker å fri oss ut, enten det er i dag eller på den ytterste dag.

Og én dag i himmelen skal du få se deg tilbake og oppdage alt det Gud har gjort for deg, og da skal du juble i takknemlighet!