Velkommen til Hånes menighet - Den norske kirke

Å velge Den rette

Prekentekst: Johannes evangelium kapittel 3, vers 11-16
Jesus sa: Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Vi taler om det vi vet og vitner om det vi har sett, men dere tar ikke imot vårt vitneutsagn. Hvis dere ikke tror når jeg taler til dere om det jordiske, hvordan kan dere da tro når jeg taler om det himmelske? Ingen annen er steget opp til himmelen enn han som er steget ned fra himmelen: Menneskesønnen, som er i himmelen. Og slik Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik må Menneskesønnen bli løftet opp, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv. For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.

Hva betyr «tektmegtag»?
I mitt hjem, da jeg var en liten gutt, hadde vi en fast tradisjon hver kveld før jeg skulle sove. Da kom mamma inn på rommet mitt, satt på sengekanten og pjusket meg litt i nakken (veldig godt, prøv gjerne selv). Så spurte hun meg åssen dagen min hadde vært – og så ba vi en fast kveldsbønn. Den lød slik:

Nå lukker seg mitt øye,
o Fader i det høye,
i varetekt meg tag,
fra synd, fra sorg, fra fare,
din engel meg bevare,
som ledet har min fot i dag. Amen

Den bønnen lærte jeg fort utenat og ba hver kveld, men det gikk ganske lang tid før jeg forstod den. Jeg husker veldig godt hvordan mamma lo så hun holdt på å dette av stolen, da jeg spurte henne om hva «tektmegtag» betyr? Jeg trodde det var ett av ordene i bønnen. Det var ikke så lett å skjønne en sånn setning «i varetekt meg tag» for en liten 5åring i hvert fall.

Det er ikke alle ting som er like lett å forstå. Det er ikke alle ting som er like lett å tro. Om du er liten eller stor, gammel eller ung. Denne søndagen skal handle om det. Om å tro selv om ting er uforståelige eller tvetydige.

Enkle bilder om dypere sannheter
Nå er ikke tvetydighet det vi oftest forbinder med Jesus. Tvert imot, Jesus var en mester til å bruke enkle, tydelige og kjente bilder til å forklare dypere sannheter om Guds rike.

  • Slik som for eksempel den gangen han møtte en samaritansk kvinne ved en brønn utenfor byen Sykar. Hun var tørst og Jesus tilbød henne «levende vann» som kan slukke tørsten hennes for alltid. «Det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.» (Joh 4:14), sa Jesus.
  • En annen gang mettet Jesus 5000 menn, i tillegg til kvinner og barn, med 5 fisker og to brød. Alle spiste seg mette, og mens de fremdeles undret seg over hvordan dette kunne ha skjedd, så fortalte Jesus dem: «Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste.» (Joh. 6:35)
  • Og en gang møtte han en mann som var født blind og som hadde levd hele sitt liv i mørke. Jesus helbredet ham, og sa «Jeg er verdens lys.» (Joh 9:5)

Vann – brød – lys. Det er kjente ting for alle mennesker, men som den dyktige læreren Jesus er, så bruker dem til å forklare noe mer – dypere sannheter om hvem Jesus er.

Men i dagens prekentekst er ikke Jesus så lett å forstå. Denne natten bruker han tvert imot bruker bilder som er tvetydige og vanskelige å gripe for rådsherren Nikodemus som han snakker med. Han sier: «Slik Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik må Menneskesønnen bli løftet opp, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv.» Og Nikodemus må ha sett ut som et levende spørsmåltegn.. Slangen i ørkenen?

Tvetydige slanger i bibelen
Slanger har en betydelig plass i bibelen. De er i aller høyeste grad tvetydige skapninger. De krypende leddløse dyrene tildeles en viktig og lite ærefull rolle allerede i Edens hage, der slagen representerer den iboende menneskelige fristelse til å ville bli noe mer enn det Gud har skapt menneskene til å være. Slangen var veltalende og overbevisende, og lurte kvinnen og mannen til å smake av frukten som Gud hadde forbudt for dem.

Siden har slanger i hovedsak vært en kilde til redsel for menneskene. Noen ganger har slangens gift vært dødbringende. Men én fortelling fra Israelsfolkets 40 år lange ørkenvandring mot det lovede land, skiller seg ut. Årene gikk og folket mistet stadig målet for øyet. De ble fort sure og trette kranglefanter og klaget stadig til Moses. «Hvorfor første dere oss ut av Egypt, når vi må dø her i ørkenen? Her er jo verken brød eller vann, og vi er inderlig lei av denne maten.» (4.Mos 21:5) Israelsfolkets gjentatte trass og utålmodighet påkalte Herrens vrede, slik at giftslanger herjet og spredte redsel og død i flokken.

Da fikk Moses beskjed av Gud om å lage en symbolsk metallslange og sette den på en høy stang. Et blikk på kobberslangen var nok til å bli berget fra gift og død. Det samme vesenet som representerte død, ble redningens symbolske blikkfang. Folket fikk beskjed om å se opp, og de som så opp ble reddet.

Menneskesønnens opphøyelse var umulig å forstå
Rådsherren Nikodemus kjente utvilsomt denne fortellingen godt. Han var fariseer og medlem av jødenes øverste religiøse råd, Synedriet. Han hadde en høy stilling og aktet posisjon i Israel. Han kom til Jesus om natten for at ingen skulle se ham. Han våget ikke å vise sin støtte til Jesus offentlig, men oppsøkte Jesus i hemmelighet i håp om å få noen svar.

I dette nattlige møte med Jesus blir han minnet om kobberslangens opphøyelse til redning for folket den gangen for lenge siden i ørkenen. Men fremfor alt blir han undervist om en annen opphøyelse. Jesus sa: «Slik Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik må Menneskesønnen bli løftet opp, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv.»

Menneskesønnen var det navnet Jesus, ifølge Johannes, brukte på seg selv. At Menneskesønnen skulle «løftes opp», kunne kanskje i første omgang høres positivt ut, som om Jesus skulle få heder og ære. Men verre var det at han skulle løftes opp på en stang, bokstavelig talt slik kobbelslangen i ørkenen ble løftet opp. Det var gåtefull tale og vanskelig for selv en rådsherre som Nikodemus å forstå.

Og det var ikke bare Nikodemus som strevde med å forstå det. Også de 12 disiplene, Jesu nærmeste vennekrets, klarte ikke å forstå hva Jesus mente når han gang på gang fortalte om sin egen lidelse og død. Det maktet de ikke å gripe. Tanken var helt fremmed for dem. De trodde nok heller Jesus skulle salves til konge og få makt. Og kanskje tenkte Nikodemus også slik. Han var jo tross alt en disippel, om enn i det skjulte.

Den lille bibel
Da lente Jesus seg frem mot Nikodemus og sa: «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.» Disse fantastiske ordene var det Nikodemus som først fikk høre. Dette er verdens desidert mest populære bibelvers, oversatt til flere språk enn noe annet av alt som er skrevet av litteratur før eller siden. Det læres utenat av millioner av barn og unge over hele kloden som et uttrykk for kjernen i den kristne tro, og blir vist frem på store gule plakater på diverse digre sport-arrangement rundt om i verden. Disse ordene sammenfatter hele Guds frelsesgjerning i historien, og rommer en uendelighet av kjærlighet, dybde og teologi.

Få ord i bibelen er så tydelige på Guds kjærlighet til menneskene som disse. Jesus sier at Gud bryr seg om oss, han vil oss det beste, og han ønsker fellesskap med oss. Derfor sendte han Jesus som et menneske inn i vår verden, for at han skulle leve som vår bror, dele våre bekymringer og bære vår tyngste byrde. Jesus er beviset på at Gud elsker oss. Og til slutt måtte Jesus bli løftet opp på en stang eller på et kors og ta på seg vår straff, for at våre liv ikke skulle ende i fortapelse og meningsløshet.

Sånn sett er Jesu kors enda mer tvetydig enn slangen var det. Jesus ble opphøyd både til straff og til redning. Hans kors var et sted der både vrede og kjærlighet spilte seg ut i historiens mest avgjørende drama.

Vi ligner på ørkenvandrerne
Nede på bakken, under korset, står vi sammen med alle som er preget av dette dramaet og av verdens skiftende vinder. Der står vi med vår synd og våre skader, våre slangebitt og vår hjelpeløshet. I grunnen, tenker jeg, så ligner vår situasjon ganske mye på ørkenvandrernes. For selv om vi ikke liker å innrømme det, så er også vi hjelpeløst avhengige av en redning som kommer til oss utenfra. Jesus er redningen, og redningen kan bli vår når vi tar imot den i tro. «Hver den som tror på ham, skal ikke gå fortapt men ha evig liv.».

Ja, vel. Men hva vil det si å tro?

Tror jeg det rette?
For noen år siden, mens jeg jobbet som prest på Nordstrand, så ble jeg en kveld tilkalt til sykehjemmet der en gammel dame lå helt på det siste. Jeg visste godt hvem hun var, jeg hadde snakket med henne før, for hun hadde vært aktiv i menigheten og på bedehuset i mange år og vært en tydelig og trygg kristen kvinne i sanitetsforeningen og i nabolaget. Men nå lå hun urolig og engstelig i sengen sin, da jeg kom inn. Det var lett å se at hun var redd, og det tok ikke lange tiden før jeg skjønte hvorfor. Hun var plaget av angst og tvil, og gang på gang spurte hun: «Tror jeg det rette?» Hennes samvittighet gav henne ikke fred, men angrep henne for den lille troen hun hadde og det livet hun hadde levd. Det var vondt å se på. Og det eneste jeg kunne gjøre var å sitte hos henne og minne henne om Guds kjærlighet og nåde.

Et forhold til den rette
Siden har jeg båret spørsmålet hennes med meg: Hva vil det si å tro?

Er å tro å mene det rette? Troen har jo et innhold, og dette påvirker hva jeg tenker om store og små spørsmål i livet. Men blant alle dem som tror, er det mange forskjellige meninger. Man kan ha mer eller mindre rett, uten at det rokker ved min rett til å kalle seg troende.

Er å tro å si det rette? Troen kommer jo også til uttrykk gjennom det vi sier, det vi bekjenner oss til. Men troen dreier seg likevel om noe som er større enn ord. De rette ord kan styrke troen og presisere hva den går ut på. Men selv om uttrykkene er aldri så riktige, er troen aldri identisk med ordene vi setter på den.

Er tro å føle det rette? Troen har jo en erfaringsside, den lar seg føle og kjenne i kropp og sjel. Troen sitter i hjertet, sier vi, ikke bare i hodet. Men følelsene svinger, og troen kan kjennes både svak og sterk, ofte lunken, og til tider merker vi kanskje ikke noe til den i det hele tatt. Likevel kan vi med rette si at vi tror.

Tro er med andre ord verken å mene, si eller føle det rette. Tro er å ha et forhold til Den rette, til Jesus Kristus, han som kaller seg Menneskesønnen. Tro er å velge den rette, holde seg sammen med den rette, være nær den rette, stole på den rette. Akkurat som i et kjærlighetsforhold. Og det er jo nettopp det det er: «For så høyt har Gud elsket verden..»

Kjærlighetsforholdet begynte med at Gud elsket verden fra begynnelsen av, inkludert deg og meg. Det viser Gud til alle som vil se ved å gi sin egen Sønn, den enbårne og eneste. Og vi, vi trenger hverken forstå det, kunne sette ord på det eller presse frem bestemte følelser. Vi trenger bare ganske enkelt å satse på Jesus som Den eneste rette, slik han allerede har satset på oss.