Velkommen til Hånes menighet - Den norske kirke

«Vil dere også gå bort?»

Evangelie-teskt: Johannes kap. 6, vers 63-69:

Det er Ånden som gjør levende, kjøtt og blod duger ikke. De ordene jeg har talt til dere, er ånd og liv. Men det er noen av dere som ikke tror.» For Jesus visste fra første stund hvem som ikke trodde, og hvem som skulle forråde ham. Og han la til: «Derfor sa jeg til dere: Ingen kan komme til meg uten at det blir gitt ham av min Far. Etter dette trakk mange av disiplene seg unna og gikk ikke lenger omkring sammen med ham. Da spurte Jesus de tolv: «Vil også dere gå bort?» Simon Peter svarte: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige.»

 

Zidanes svik

”Hva i verden er det han gjør?” I en fullpakket sofa i en leilighet i Stavanger satt jeg og noen venner på forsommeren i 2006 og ventet spent på avgjørelsen – av fotball-VM. Frankrike mot Italia. De gamle gigantene braket sammen igjen. Og nå var det bare minutter om å gjøre – før ordinær tid var ute og en avgjørelse måtte komme. Spenningen var på bristepunktet.

Jeg har alltid hatt et svakt punkt for Frankrike og heiet med stor frimodighet på dem. Og de spilte jo best også – og fortjente å vinne, syntes jeg. Ikke minst på grunn av kongen selv, Zinedine Zidane. Den finslepne teknikeren og midtbanegeneralen fra bakgatene i Marseille – som også tidligere hadde ført Frankrike til verdenstoppen. For meg er Zidane – eller Zizue som de kaller han i Frakrike – en ekte helt. Til tross for at han flere ganger er kåret til verdens beste fotballspiller – så har han likevel klart å holde seg unna mediahysteriet og nøyd seg med å la det han gjør på fotballbanen tale for seg selv. Han fremstår som en stillferdig og ydmyk person med en gudbenådet teknikk. Ikke så rart kanskje – at han er elsket og dyrket av millioner av fans verden over. Og nå skulle han gjøre det igjen. Gjøre Frankrike til verdensmestere…

Men det var da det skjedde. Helt ut av det blå – og tilsynelatende uten grunn – så snur Zidane seg mot en italiensk motspiller og stanger han brutalt ned. Kameraene zoomer inn – og bildene spilles om og om og om igjen.

I en sofa i Stavanger sitter jeg helt lamslått. Hvordan i all verden er dette mulig? Han som jo skulle være annerledes. Han som bare spilte elegant og ikke brutalt. Han som var en ekte helt for meg. Hvordan kunne han gjøre dette? For en fiasko – for et svik…

 

Folkeførerens fiasko (from hero to zero)

Jeg lurer på om det omtrent var sånn disiplene følte det – den gangen ved Galileasjøen som evangelisten Johannes forteller om i dagens prekentekst.. For sjelden har vel en folkefører opplevd større fiasko enn Jesus gjorde den dagen. Folk i tusentall hadde samlet seg begeistret om ham. De hadde helt glemt tid og sted – mat og drikke – alt bare for å være sammen med Jesus ute i ødemarken. Bare for å se det han gjorde. Bare for å høre det han sa.

For slik som han kunne ingen andre tale. Det var som mat for sultne sjeler. Og da han i tillegg mettet 5000 menn pluss kvinner og barn på underfullt vis, da steg begeistringen til bristepunktet. «Dette er profeten som skal komme til verden,» sa de. Dette er mannen vi har ventet på. Og hvis han har makt til å gjøre slike under, bare tenk hva mer han kunne gjøre. Kanskje han kan underholde med enda mektigere gjerninger? Kanskje han kan fjerne all sult i hele landet? Kanskje han kan hive ut alle romerne til og med? Aldri hadde Jesus vært så populær. Aldri hadde disiplene følt sånn medgang og støtte. Det var jo dette de hadde håpet på – at folket skulle se hvem Jesus var – og følge ham slik de gjorde.

Massene jublet rundt Jesus – og de ville gjøre Jesus til konge – med makt om nødvendig. Men da ble Jesus borte for dem. Han trakk seg unna – og da de opprømte og varme fant ham igjen på den andre siden av sjøen, ble de raskt avkjølt. ”Dere leter ikke etter meg, fordi dere har sett tegn, men fordi dere spiste av brødene og ble mette,” sa Jesus. Men mer brød blir det ikke på dem denne dagen. For brødunderet viste ikke bare Jesu omsorg for de sultne – det viste også hvem Jesus egentlig er. Jesus sa: ”Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste.” Jesus er livets brød – som alene kan gi evig liv.

Men disse ordene ble for drøy kost. Hvem i all verden tror du egentlig at du er, spurte massene. Og forarget vendte de Jesus ryggen. Både de skeptiske, de søkende og de fleste av tilhengere. De var lamslått. De var skuffet. Tenk at Jesus kunne si noe sånt! Det var jo reneste blasfemi. Og forarget gikk de bort.

Til slutt stod Jesus alene igjen med tolv mismodige disipler. Jesus ser på dem med sorg i blikket. Men han stiller dem fritt. Han tvinger ingen. Han spør: ”Vil også dere gå bort?”

 

Fra puslete tro til sterk bekjennelse

Det kan virke ganske tafatt – det svaret Peter gir Jesus. «Herre, hvem skal vi gå til?» Det høres nesten ut som han unnskylder seg med at han ikke klarer å komme på noe annet – så da er det vel ikke noe annet å gjøre da – enn å holde ut… Han høres tvilende og usikker ut. Peter, klippen. Burde ikke Jesus fått ett klarere svar fra ham?

Men jeg må innrømme at jeg kjenner meg godt igjen i Peter. For noen ganger er det akkurat sånn min tro kjennes. Noen ganger er den tafatt, puslete og usikker. Også jeg kan gripe meg i å tenke at: «Ja, ja, jeg vet jo ikke om noen annen å tro på, så da kan jeg vel like godt tro på Jesus.» Det er ikke akkurat entusiasme og trygghet som preger min tro i slike stunder.

Men Peter stopper ikke der. Han vender seg mot Jesus – og begynner å bekjenne. Og da er det nesten som om troen hans vokser fra ord til ord! «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige.» Om vi ikke alltid har den store gløden i troen – så kan troen flamme opp eller få hold i oss – når vi retter blikket mot Jesus og bekjenner hvem vi tror på – når vi lar Den Hellige Ånd minne oss om at Jesus Kristus er Guds Hellige – den eneste som er verd å satse på – den eneste som taler ord som gir evig liv.

 

«Takk for et kristent hjem!»

På slutten av 70-tallet kom det en ung kvinne til Hovedkontoret for Sjømannsmisjonen i Bergen. Hun hadde med seg en pengegave i en konvolutt, en stor pengegave. I konvolutten lå også et brev som var formet som en hilsen fra hennes lille baby i barnevognen. Hun hadde bosatt seg som nygift i utlandet i en by hvor det var en sjømannskirke. Sjømannskirken var etter hvert blitt hennes og mannens annet hjem på jord. Her ble ordet om Jesus som livets brød forkynt, og snart vokste troen frem og senere en klar kristen bekjennelse. Nå ville hun gjerne gi uttrykk for sin takknemlighet til dem som hadde sådd Guds Ord i hennes og mannens hjerter. Og hennes takk var altså formet i brevet som en hilsen fra hennes lille baby, og lød slik: «Takk til Sjømannsmisjonen fordi dere førte mamma og pappa til Jesus, slik at jeg får vokse opp i et kristent hjem!»

 

Vil Den norske kirke gå bort?

Jeg tror mange kunne skrevet under på det brevet. Mange er takknemlige for å ha blitt kjent med Jesus og få vokse opp i et kristent hjem, i en kristen kirke og et land med lange kristne tradisjoner. Men ikke alle. Slett ikke. Også her finnes det de som er usikre og passive. Den norske kirke er full av mennesker som ikke tror. Til tross for kirkens tusenårige historie her til lands. Til tross for at vi formelig vasser i kristendom hvor vi snur og vender oss. De aller fleste er lukket inn i norsk folkekristendom gjennom dåp og konfirmasjon, vielse og begravelse. Og ved slike anledninger kjenner de aller fleste en dyp takknemlighet: Det er godt vi har kirken! Og det er sant!

Men når så Jesus spør: «Vil også dere gå bort?” – hvorfor er det da så mange som flakker med blikket?

Fredsprisvinneren Elie Wiesel har formulert de kjente ordene: «Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men likegyldighet.» Det kan godt anvendes på vårt forhold til Jesus. Det er lett å tenke at de virkelig frafalne – det er de som har meldt seg ut av kirken, de som avlegger aggressive innlegg mot kristendommen, de som ser på Jesus som en død opprører, osv. osv. Men likegyldigheten i de troendes egne rekker er kanskje et vel så alvorlig frafall. Likegyldigheten for oss som kristne i dag kan gi seg utslag i at troen blekner, at bønnen forstummer, at bibelen blir en lukket bok, at plassen ved nattverdbordet står tom, at Guds stemme overhøres, at lovsangen forstummer og at Jesus Kristus ikke lenger er Herre og Frelser.

 

Et liv i omvendelse

«Jeg er ikke kristen, men jeg har min barnetro.» Jeg møter av og til mennesker som sier det. Og jeg er alltid så usikker på hva jeg skal svare til det. Jeg har mest lyst til å si at: «Hvis du har din barnetro, da er du kristen!» Men det er vel strengt tatt ikke å ta den andre helt på alvor – for det er jo tydelig at han eller hun mener at det er noe som mangler. Så da spør jeg om det, da. Og da kan det vise seg at det ligger misforståelser og sperrer – at man tror at man må være så og så from – eller tenke så og så rene tanker – eller være så og så hellig overbevist. Hvis du tenker sånn – så ber jeg deg om å tenke om igjen – for det er virkelig ikke det å tro på Jesus handler om. Tvert imot. Å tro er ikke en måte som jeg holder Gud fast på ved hjelp av min fromhet eller overbevisning. Å tro er å legge alt i Guds hender – og la Gud få holde meg fast – fast til seg.

Men så kan det også være – at det virkelig er noe som mangler. Kanskje er det ting i mitt liv som jeg må ta et oppgjør med. Kanskje er det ting i Guds ord som jeg må ta inn over meg. Jeg vet ikke hvordan det står til med deg på dette området – men å leve som en kristen er å leve i omvendelse. Det er på nytt og på nytt å møte Jesu blikk – ta ett oppgjør med det som stenger – og la han få være Herre i livet mitt.

 

Avslutning

”Hva i all verden er det han gjør?” Disiplene var lamslåtte over Jesus ord den dagen ved Galileasjøen. Hvorfor måtte han tale slik at han mistet den store tilhengerskaren? Kunne han ikke bare latt folkemengden fått viljen sin – denne ene gangen?

Men Jesus er ikke kommet til verden for å underholde.

Jesus er ikke kommet til verden for å slåss mot romerne.

Jesus er kommet for å frelse – og det krever omvendelse og oppgjør!

Han sier: Jeg refser og irettesetter alle dem jeg har kjær. La det bli alvor og vend om! Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg. (Åp 3:19f)

Jesus kaller oss ikke til syndfrihet – men han kaller oss til rettskaffenhet. Rettskaffen er den som innrømmer sine mangler – og som slipper inn Han som er den eneste som kan sette alt i stand igjen.

Vi kan nok stå på vår side av døren – og nøle og kjenne på at det er mye som mangler. Kanskje vi helst ville ha låst noen skuffer og skap – før vi er klare til å slippe han inn. Kanskje vi nøler i vår bekjennelse..

Men når vi først kommer i gang – hvor tafatte ordene enn føles – når vi har blikket festet på Jesus Kristus, han som er troens opphavsmann og fullender – da vokser troen med ordene vi stammer frem: «Herre, hvem skal vi gå til? Du – og bare du – har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige.»

Gud, gi at vi alle må kunne svare med disse ordene!