Velkommen til Hånes menighet - Den norske kirke

«Vær rolig, barn. Gud er ikke død!»

jairus-daughter

Evangelietekst: Markus kap 5, vers 35-43

Mens han ennå talte, kom det folk fra synagogeforstanderens hus og sa: «Din datter er død. Hvorfor bryr du mesteren lenger?» Jesus hørte det som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: «Frykt ikke, bare tro!» Nå lot han ingen andre følge med enn Peter, Jakob og Johannes, Jakobs bror. Da de kom til synagogeforstanderens hus og han så alt oppstyret og folk som gråt og jamret seg, gikk han inn og sa til dem: «Hvorfor støyer og gråter dere? Barnet er ikke dødt; hun sover.» De bare lo av ham. Men han drev alle ut og tok med seg barnets far og mor og dem som var med ham, og gikk inn der barnet lå. Så tok han barnet i hånden og sa: «Talita kumi!» Det betyr: «Lille jente, jeg sier deg: Stå opp!» Straks reiste jenta seg og gikk omkring; hun var tolv år gammel. Og de ble helt ute av seg av undring. Men han påla dem strengt at ingen måtte få vite dette, og han sa at de skulle gi henne noe å spise.

Mitt lys brenner for håpet
Jeg skal fortelle en historie fra Guatemala i Mellom-Amerika – fra den tiden landet var midt oppe i en grusom og blodig borgerkrig. Da fortelles det at en natt så gikk det et tog av mennesker gjennom jungelen – ut til en kirke som lå gjemt dypt inne i skogen. Alle som var med i toget bar hvert sitt brennende lys. Og når de kom frem til kirken og gikk inn i den – så fylte de kirken med lys.

Da gikk en ung mann fram og sa: «Mitt lys brenner for arbeidsgleden – gleden over å kunne gå ut på markene mine hver morgen og dyrke mat som min familie kan leve av.» Og så satte han lyset sitt på alteret. Mange nikket og mente det var godt sagt, men så ropte en annen mann: «De rike godseierne har tatt fra meg min gård og min åkerlapp – og kastet meg og min familie ut. Nå må vi livnære oss ved å tigge… Hva slags arbeidsglede har jeg?» Da begynte folk å summe og snakke seg imellom – og så blåste de ut det lyset.

Da kom en eldre kvinne frem med lyset sitt og sa: «Mitt lys brenner for familiekjærligheten – kjærligheten til min mann og mine søsken og mine barn!»  Og så satte hun lyset sitt på alteret. Denne gangen var det enda flere som nikket og som mente at det var godt sagt og rett og riktig, men så begynte en annen kvinne å rope: «Militæret har drept min mann og mine brødre – og mine sønner har de tatt fra meg og satt til å jobbe som slaver på de store plantasjene, så jeg får aldri se dem mer. Hva slags familiekjærlighet har jeg igjen?» Da blåste de ut det lyset også.

Slik gikk det med lys etter lys – og til slutt var det nesten helt mørkt inne i den lille kirken. Da kom en gammel mann frem til alteret med det siste tente lyset. Og han sa: «Mitt lys brenner for håpet!» Og det var ingen som torde å blåse ut det lyset…

Når den allmektige ikke bruker sin makt
Men for Jairus var håpet ute! «Din datter er død!» sa de til ham. Det knøt seg i magen og tårnene begynte å renne. Alt håp var ute og all hjelp var nytteløs. Selv fra Jesus.

Det er lett å kjenne seg igjen. Vi føler oss så maktesløse, når den allmektige ikke bruker sin makt. Da stiger harmen opp i oss sammen med sorgen og fortvilelsen, slik den må ha gjort det i Jairus, denne dagen. Han hadde jo bedt Jesus om å komme, og han visste hva Jesus kunne.

Ingen av oss slipper visst unna dette. Selv de «sterkest troende» og mest «vellykkede» i blant oss rammes til tider av sånt som Gud kunne avverget. Gud grep ikke inn, da det trengtes som mest. Finnes han i det hele tatt, og bryr han seg i så fall om meg? Fra fortvilelsen er veien kort til tvilen. Når vi klager vår nød, ligger anklagen hakk i hæl.

Jeg husker da mamma døde alt for tidlig, da ropte jeg sånn. Jeg gikk ut i skogen og kastet stein og anklaget Gud for at han ikke hadde gjort henne frisk. Når var det for sent. «Hun er død!» Han kunne kommet før, og reddet henne. Vi hadde jo bedt om det. Vi hadde salvet henne og bedt etter beste fattige evne. Men hvor var du Gud, da vi trengte deg som mest? Hørte du ikke, eller ville du ikke høre?

Hvor var du Gud, da et spedbarn døde og en ungdom kolliderte med en trailer og en gammel mann segnet om alene i leiligheten? Kunne du ikke ha berget ekteskapet som sprakk og spart både barna og foreldrene for sårene? Kunne du ikke ha avverget bilulykken og hindret overgrepet?

Hvor var du Gud da Anders Bering Brevik drepte for fote på Utøya eller da flyene krasjet inn i World Trade Center? Så du ikke myrderiene i Rwanda? Hvorfor sendte du ikke regn mot tørken i Etiopia? Hvor var du da en halv familie ble sprengt i luften av en selvmordsterrorist i Jerusalem? Og hva gjorde du da stridsvogner bombarderte Homs i Syria og slaktet opprørere og sivile? Du kunne vært der og avverget drap, så fedre og mødre hadde sluppet følge sine egne barn til graven.

Men du gjorde det ikke. Like lite som du skyndte hjem til Jairus sitt hus denne dagen, du som kunne reddet den syke datteren hans. Men nå var det for sent. «Din datter er død.» Ugjenkallelig og håpløst. Alt som gjenstår er sorg og klage.

Den allmektige ble maktesløs
Jesus bøyde seg ned, tok barnet i hånden og sa: «Talita kumi!»; «Lille jente. Stå opp!» Straks reiste hun seg og gikk omkring.

Så er ikke håpet ute likevel. For Jesus er der, både i Jairus sitt hjem og alle andre steder hvor mennesker kjenner seg gudsforlatt. Han er så nær oss at vi ikke en gang kan skjelne ham fra lidelsen. Jesus deler den med oss. Han smakte jo selv fortvilelsen og maktesløsheten, da han hang på korset. Jesus var helt forlatt og overgitt av alle. Han ropte etter Gud, til han døde, uten å få svar. Han lå selv død i sin mors armer, akkurat som Jairus sin datter, før han etter tre dager brøt dødens lenker, steg opp av graven og gikk inn i det evige livet.

Det er derfor Jesus gir håp i det håpløse og mening i det meningsløse. Han sier: «Frykt ikke, bare tro!» Og ved en annen grav sier han: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg skal leve og han enn dør.» Jesus er oppstandelsen og livet, men det kunne han ikke bli uten først å smake døden og lidelsen. Den allmektige ble maktesløs før han viste sin virkelige makt.

Fortvilelsen og sorgen blir ikke borte i livene våre, i denne verden. Jesus avverget ikke lidelsen. Han gikk inn i den og delte den med oss før han overvant over død og grav. Derfor kan han si: «Lille jente: Stå opp!» Det gav nytt håp i Jairus sitt hjem. Og fortsatt skaper dette håp, når noen står fortvilet ved en grav – eller ved restene av et liv. Jo, Herre, du er også her, sammen med oss og lider med oss. «Frykt ikke, bare tro!»

«Vær rolig, barn. Gud er ikke død»
Jeg så en gang et bilde som gjorde dypt inntrykk på meg. Det var et tragisk bilde av en gammel nedbrent brakke eller hytte. Alt som stod igjen var den skjeve pipa og noen utbrente planker, de forkullede restene av de få tingene familien hadde eid. Foran ruinene av huset stod en gammel bestefar-aktig mann, bare kledd i undertøyet, sammen med en liten gutt som tviholdt på en lappet genser. Det var tydelig at gutten gråt.

Under bildet hadde kunstneren skrevet det han følte den gamle mannen sa til gutten. Det var enkle ord, men likevel ladet med dypt innhold. Det stod (på engelsk) «Hush child, God ain’t dead»; på norsk «Vær rolig, barn. Gud er ikke død.»

Jeg tenker ofte på det bildet; ruinene av hytta, den gamle mannen, den gråtende gutten, og ordene «Gud er ikke død.» I stedet for å være en påminnelse om alt det tragiske og vonde som kan skje i denne verden, så ble det en påminnelse om håp. Og det trenger vi. Påminnelser om at det er håp, til tross for alt som går galt. For midt i det som er vondt og vanskelig er Jesus til stede. Nærmere enn vi kan sanse. Jesus lever og han har makt til å bære oss gjennom det vanskelige, gjennom døden, og helt hjem til seg.

«Vær rolig, barn. Gud er ikke død.»

Dikt: «Gud, du er» 
Jeg skal avslutte med et lite dikt av Gerda Vind:

Går jeg rundt i mørke fengsler,
er Du der!
Går jeg mellem kolde lig,
er Du der!
Er jeg selv på vei til døden,
er du der!
Du er livet,
Du er altet,
Gud, Du Er!