Velkommen til Hånes menighet - Den norske kirke

Hva ser du i den tomme graven?

empty_tomb_wideTidlig om morgenen den første dagen i uken, mens det ennå er mørkt, kommer Maria Magdalena til graven. Da ser hun at steinen foran graven er tatt bort. Hun løper av sted og kommer til Simon Peter og den andre disippelen, han som Jesus hadde kjær, og hun sier: «De har tatt Herren bort fra graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham.» Da dro Peter og den andre disippelen ut og kom til graven. De løp sammen, men den andre disippelen løp fortere enn Peter og kom først. Han bøyde seg fram og så linklærne ligge der, men gikk ikke inn i graven. Simon Peter kom nå etter, og han gikk inn. Han så linklærne som lå der, og tørkleet som Jesus hadde hatt over hodet. Det lå ikke sammen med linklærne, men sammenrullet på et sted for seg selv. Da gikk den andre disippelen også inn, han som var kommet først til graven. Han så og trodde. Fram til da hadde de ikke forstått det Skriften sier, at han måtte stå opp fra de døde. Disiplene gikk så hjem.  (Joh.ev 20:1-10)

Kirken er død
Jeg hørte en gang en fortelling fra en engelsk industriby. I kirken der på stedet gikk det svært lite folk, så få at presten en dag gikk rundt i byen og slo opp plakater på dører og telefonstolper. På plakatene stod med store bokstaver: «KIRKEN ER DØD. Begravelsen vil foregå i stillhet. For alle som vil være med å ta avskjed, så vil det være en kort minnehøytidelighet i kirken i morgen formiddag.»

Neste dag så var det for en gangs skyld ganske mange som var møtt opp i kirken. Og midt inne i kirkerommet foran alteret stod en kiste med lokket tatt av. Etter noen innledende salmer og noen velvalgte ord fra presten, så gav han tegn til at man kunne gå opp til båren og ta avskjed, slik skikken er i England. Én etter én gikk de fremmøtte opp til båren – og kikket ned i kisten for å se den døde. Men alle som gjorde det – så fort og forbauset opp igjen – og vendte skamfulle tilbake til plassene sine igjen. Og etter noen flere salmer, brøt alle opp og gikk tause hjem…

Og hva er forklaringen? Jo, i bunnen av kisten hadde presten lagt et speil…

Hva ser du i den tomme graven?
Hva som skjedde videre i denne industribyen etter denne dagen vet jeg ikke, men jeg synes likevel denne historien er ganske god og ganske treffende – ikke minst i dag på påskedagen. For denne lille fortellingen stiller oss overfor påskemorgens store spørsmål – nemlig dette:

Hva ser du i den tomme grav? For akkurat som båren i kirken i denne engelske industribyen hadde et speil i seg, på samme måte har Jesu tomme grav et speil i seg, som utfordrer og konfronterer hver den som ser inn i den. Og hva ser du? Gjenkjenner du deg selv? Ser du din egen tro eller din tvil? Ser du ditt håp eller din skepsis? Ser du liv eller ser du bare død? Hva ser du i den tomme grav?

Tragedien
Kanskje du ser tragedien? Det er ett kjent svar på påskemorgens store spørsmål. Og det er Maria Magdalenas første svar. For det hun så – da hun kom til graven den første påskemorgen – det var gravplyndring og skjending. Alt hun så – fortalte henne at her hadde Jesu fiender vært på ferde. Ikke nok med at de hadde drept hennes Herre og Mester. Nå hadde de også brutt seg inn i graven hans – og stjålet liket hans. «De har tatt Herren bort fra graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham,» hulker hun frem til Simon Peter og den andre disippelen. Tragedien var fullkommen. Etter svik, skandalerettsak, tortur og brutal henrettelse – hadde alt håp forlatt Maria – og alt hun så i den tomme graven var nederlag, fortvilelse og tragedie…

Også andre ser bare tragedien i den tomme grav. For en stund tilbake så jeg Andrew Loyd Webbers kjente musikal «Jesus Christ Superstar» på TV. Nå er ikke jeg den som er mest kritisk til eller mest «redd» for alle de forskjellige Jesus-fortellingene og filmene som er blitt laget i løpet av de siste 20-30 årene. «Jesu siste fristelse», Monty Pytons «The Life of Brian» eller «Da Vinci koden» er ikke filmer som skremmer meg eller som umiddelbart gir meg behov for å forsvare Jesus og sannheten om hans liv. For jeg tror at sannheten om Jesus er så sterk i seg selv og så levende også i dag – at den uten problem tåler utfordringen fra slike filmer.

Men å se «Jesus Christ Superstar» ble likevel en vond opplevelse for meg, fordi denne musikalen ser bare tragedien. Hele forestillingen slutter ved korset. Jesus dør, og det er det hele. Snipp, snapp, snute – og tragedien er komplett…

Løgnen
Ser du tragedien? Eller kanskje du heller ser løgnen? I så fall er du i godt selskap og aldeles ikke alene. For opp gjennom hele kirkens historie fra den første påskemorgen og frem til i dag har de kristne alltid blitt anklaget for løgn, for å ha konstruert en oppstandelse som ikke egentlig fant sted, for å ha satt ut et falskt rykte, for å ha løyet, slik at flere skulle bli lokket inn og fanget i kirkens hemmelige liv…

Frykten for at en slik løgn skulle oppstå var bakgrunnen for at romerske soldater stod vakt ved Jesu grav gjennom påskehøytiden. For overprestene og fariseerne sa til Pilatus: «Herre, vi er kommet til å tenke på hva denne bedrageren sa da han ennå levde: ‘Etter tre dager blir jeg reist opp.’ Gi derfor ordre om at graven blir godt sikret til den tredje dagen, så ikke disiplene hans skal komme og stjele ham og si til folket at han er stått opp fra de døde. Da ville vi få et nytt bedrag, verre enn det første.» Pilatus svarte: «Her har dere vaktmannskap. Gå så og sørg for vakthold slik dere finner det best.» Da gikk de av sted og sikret graven, både med segl som de satte på steinen, og med vaktmannskap, forteller evangelisten Matteus. (Matt 27:62-66)

Og senere, da graven likevel ble funnet tom, satte overprestene og de eldste ut ryktet om at Jesu disipler var kommet om natten og hadde stjålet Jesu legeme mens vaktene sov. «Og dette ryktet spredte seg blant jødene og har holdt seg til denne dag», skriver Matteus. (Matt 28:12-15)

Mange har senere gjort seg til talsmenn for lignende svar på påskemorgens store spørsmål. For eksempel skrev en mann fra India i 1899 en bok som hevet at Jesus slett ikke dødde på korset. Han ble bare skadet. Og derfor greide han å åle seg ut av graven igjen og rømme til Kashmir. Og der, i Kashmir, levde så Jesus i mange år før han til slutt døde på ordentlig. Denne teorien har stadig dukket opp igjen i nye varianter.

Og senest i VG i påsken i fjor så hevdet en norsk professor i medisin at Jesus antageligvis ikke døde på korset, han ble bare så nedkjølt at han virket død. Senere, i graven fikk han sikkert varmen i kroppen igjen, og kunne selv grave seg ut og rømme landet…

Disiplene og kirken har alltid blitt beskyldt for å lyve om den tomme grav. Og det er vel ikke så rart heller – for hvem kan vel egentlig tro på noe så utrolig som en «oppstandelse»? Hadde det enda vært slik at oppstandelser var noe som skjedde rundt omkring i verden en gang iblant i hvert fall, så hadde kanskje flere latt seg overbevise. Men sånn er det ikke. Dette er den eneste vi vet om. Og derfor er det ikke noe mønster eller noen andre dokumenterte erfaringer som kan tale for at dette faktisk er sant. Jesu oppstandelse strider mot all fornuft.

Og jeg er sikker på at, hvis det var jeg som sto og stirret inn i den tomme graven påskemorgenen, så hadde jeg også sikkert forsøkt å finne naturlige forklaringer og fornuftige svar på dette merkelige fenomenet. For det er jo så mye som kunne ha skjedd. Alt mulig kunne ha skjedd – alt annet enn en oppstandelse…

Underet
Ser du også løgnen i den tomme grav? Eller kanskje du ser underet? For det er det store og det livgivende svaret på påskemorgens store spørsmål. Og det er «den andre disippelen»; disippelen som kirken alltid har identifisert som Johannes; som svarer på denne måten, slik vi leste det i evangeliet: «Da gikk den andre disippelen også inn, han som var kommet først til graven. Han så og trodde.»

Hva er det som kan få et menneske til å svare sånn? Hva er det som får Johannes til å se underet i den tomme grav?

Jeg tror det i hvert fall er to grunner:

Han tror det han ser
Den ene grunnen er – at han ser det med sine egne øyne. Jeg kan iblant utbryte: «Nå tror jeg ikke mine egne øyne» for å vise at jeg er skikkelig overrasket og forbauset. Men Johannes gjorde ikke det, han gjorde det motsatte – nemlig å tro sine egne øyne. For han famlet ikke i blinde. Han hallusinerte ikke. Han trodde det han så…

Det var jo derfor han og Simon Peter stormet til graven denne morgenen. For de måtte se det selv. De måtte granske det som hadde skjedd – med sine egne øyne. De kunne ikke fortelle noe til de andre før de var 100 % sikre på hva som hadde skjedd. Til det var Jesus altfor viktig, altfor avgjørende. Derfor løp de til graven.

Og hva var det så Johannes oppdaget? Jo, «han så linklærne som lå der, og tørkleet som Jesus hadde hatt over hodet. Det lå ikke sammen med linklærne, men sammenrullet på et sted for seg selv», forteller Johannes. Hva betyr det?

Jesus hadde fått en kostbar jødisk balsamering på langfredag, ja, faktisk en kongelig balsamering. Johannes forteller at Josef fra Arimatea kom til disiplene og kvinnene den kvelden og «hadde med seg en blanding av myrra og aloe, omkring hundre pund. De tok da Jesu kropp og svøpte ham i linklær med den velluktende salven i, slik skikken er ved jødenes gravferder.» (Joh 19:39f)

Måten de gjorde det på var at de først la et innerklede om Jesu kropp; under kroppen fra hodet ned til føttene og opp over fremsiden av kroppen. Så surret de kleder rundt kroppen, og et eget klede rundt hodet. Og inne i disse surringene la de så de hundre pundene med velluktende myrra- og aloësalve fra Josef fra Arimatea. Og hundre pund salve er ikke småtteri, det er nesten 33 kilo salve [1 pund = 327 gram, altså 32,7 kilo].

Men da Johannes og Simon Peter gikk inn i graven i grålysningen påskemorgen, så kunne de se at det var noe merkelig ved måten linklærne lå på. Klærne lå som tomme hylster inne i gravhulen. Hvis noen hadde viklet linklærne av Jesus, stive som de var av 33 kilo salve, ville klærne ligget igjen som en uryddig og klissete haug. Men det gjorde de ikke. Og det er derfor Johannes ser underet i den tomme grav – for han ser med sine egne øyne linklærne ligge der akkurat sånn som de var blitt surret rundt Jesu døde kropp, men Jesus selv er ikke der…

Han kjenner Jesus
Den andre – og jeg tror den viktigste grunnen til at Johannes ser underet i den tomme grav er at han kjenner Jesus. Han hadde kanskje ikke skjønt alt ennå og forstått helt hvem Jesus egentlig var, men gjennom flere år sammen med Jesus, så hadde Johannes lært Jesus å kjenne. Han stolte på ham, og han visste av erfaring at Jesus aldri ville overgi vennene sine. Han visste at Jesus ikke ville forlate dem. Han visste at døden aldri ville kunne beseire Jesus. Johannes visste det, fordi Jesus selv hadde sagt det til ham: «Menneskesønnen skal overgis i syndige menneskers hender og korsfestes, og den tredje dagen skal han oppstå.» (Luk 24:7)

Johannes ser underet i den tomme grav, fordi han kjenner Jesu kjærlighet. Han har fått erfare Jesu uendelige kjærlighet til hvert eneste menneske – den kjærligheten som til slutt førte Jesus helt opp på korset, ikke for sin egen skyld, men for vår skyld. Jesus sa: «Menneskesønnen (Jesus) er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange.» (Mark 10:45)

Og Johannes ser underet i den tomme grav, fordi han kjenner Jesu makt. Johannes var jo til stede da Jesus truet vind og bølger, og stilte stormen på Genesaretsjøen. Johannes var der da Jesus mettet 5000 mann pluss kvinner og barn med bare 5 små fisker og 2 brød. Johannes var der da Jesus vekket Lasarus opp fra graven etter at han hadde vært død i flere dager. Johannes hadde fått erfare Jesu makt, den makt som påskenatt sprengte død og grav, og som åpnet veien tilbake til Gud for alle Guds barn. Jesus sa: «Menneskesønnen (Jesus) er kommet for å oppsøke det som var fortapt, og frelse det.» (Luk 19:10)

Det tomme påskeegget
Jeg har hørt en annen fortelling om en 12 år gammel gutt som het Fillip og som var født med Downs syndrom. Han hadde et stort hjerte, men en deformert kropp og var sen i tankegangen, så sen at det virket omtrent umulig å lære han noe som helst.

Men søndagsskolelærerinnen i menigheten der gav ikke Fillip opp så lett, og hun tok ham med seg til hver samling. Oftest ble Fillip bare sittende på stolen sin å sikle og bråke, og de andre barna var ikke alltid like snille mot ham, og kalte han «dum» og «ekkel», til tross for søndagsskolelærerinnens skarpe formaninger.

Men så, søndagen etter påske, hadde søndagsskolelærerinnen med ett stort påskeegg i papp til hvert av barna på søndagsskolen, og ett til Fillip også. Og etter at hun hadde fortalt om det som skjedde den første påskemorgen, så fikk barna i oppgave å gå ut utenfor kirken og finne et tegn på nytt liv ute i naturen, putte det inni påskeegget sitt, og ta det med seg inn igjen. Det var en varm og fin vårsøndag og trærne hadde begynt å bli grønne og blomstene å spire, og søndagsskolebarna løp glade rundt kirken og fant små tegn på nytt liv som de tok med seg. Andpustne kom de inn igjen og satte påskeeggene sine ved siden av hverandre på bordet i rommet der søndagsskolen holdt til. Og så begynte søndagsskole-lærerinnen å åpne dem, ett for ett. I det første var det en kvist med grønne blader. I den neste en liten gul blomst, så en sommerfugl. Og for hvert nytt egg som ble åpnet, gispet barna av begeistring.

Men så ble ett egg åpnet som var tomt.
«Det er mitt,» smilte Fillip.
«Men du har jo ikke funnet noe. Du er så dum. Du skjønner ingenting,» sa en av jentene.
Men før søndagsskolelærerinnen rakk å gripe inn, svarte Fillip, strålende av glede: «Har jeg vel. Den er tom. Akkurat som graven. For det er vel tegn på nytt liv at Jesu grav er tom?»
Da ble det helt stille i rommet, og barna så på Fillip med nye øyne. [Og da Fillip døde et halvt år senere, på grunn av en infeksjon som de fleste barn ville ha børstet lett av seg, så kom søndagsskolebarna i begravelsen hans. Og ved siden av kisten hans la de ikke blomster, men hvert sitt tomme påskeegg.] For akkurat som disippelen Johannes, så også Fillip underet i den tomme grav.

Utfordring
Og la meg avslutte med denne utfordringen til deg og til alle her i kirken:

Sørg for at du også, som Johannes, blir kjent med Jesus. Les i bibelen. Gå i kirken. Gå til nattverd. Fold hendene og be til han. For bare slik kan du også lære Jesus å kjenne. Bare slik kan du også få erfare hans kjærlighet og makt i ditt liv. Bare slik kan du også se underet i den tomme graven.

For Jesus lever. Han har seiret. Og evig lever vi med ham!