Velkommen til Hånes menighet - Den norske kirke

Befridd fra verdens umulige forventningspress

gossip

Evangelietekst: Matteus evangeliet kap 11, vers 16-19, 25-30

Jesus sa: Men hva skal jeg sammenligne denne slekten med? Den ligner barn som sitter på torget og roper til hverandre:

‘Vi spilte på fløyte for dere, men dere ville ikke danse. Vi sang klagesanger, men dere ville ikke sørge.’

For Johannes kom; han verken spiste eller drakk, og folk sier: ‘Han har en ond ånd i seg.’ Menneskesønnen kom; han spiser og drikker, og de sier: ‘Se, for en storeter og vindrikker, venn med tollere og syndere!’ – Men Visdommen har fått rett, det bekrefter gjerningene hennes.»

«Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens Herre, fordi du har skjult dette for vise og forstandige, men åpenbart det for umyndige små. Ja, Far, for dette var din gode vilje. Alt har min Far overgitt til meg. Ingen kjenner Sønnen, unntatt Faderen, og ingen kjenner Faderen, unntatt Sønnen og den som Sønnen vil åpenbare det for.

Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel. For mitt åk er godt og min byrde lett.»

Ekte mannfolk spør ikke om veien
Jeg fikk en morsom epost her om dagen. Noen av dere har sikkert sett den. Den stilte spørsmålet: «Hvorfor gikk Moses og israelittene rundt i ødemarken i 40 år?» Og svaret var: «Fordi, selv ikke den gang ville mannfolk stoppe og spørre om veien…»

Jeg lo godt av den, kanskje litt fordi det er akkurat sånn jeg er også. Jeg vil mye heller finne frem ved hjelp av GPS enn å spørre noen for å finne frem.

Jeg skal ikke påstå at dette var den egentlige grunnen til at jødene var så lenge i ørkenen, men det slo meg at denne vitsen tar på kornet et særtrekk ved de aller fleste mennesker: Vi er, de aller fleste av oss, ganske følsomme og vare overfor hva andre måtte mene om oss. De aller fleste har en eller annen gang tenkt på og bekymret seg for hvordan andre ser oss, hva de tenker om oss. I stedet for å stoppe og spørre om veien og avsløre for andre at vi er usikre og forvirret, så kjører vi heller videre og håper at ingen legger merke til hvor bortkomne vi egentlig er. Vår frykt for å bli gjennomskuet og ledd av er større enn frykten for å gjøre noe galt. Det kan faktisk virke som om samfunnet vårt etter hvert har begynt å tro at så lenge vi bare har andres anerkjennelse, så betyr det ikke noe hvor langt ut av kurs vi egentlig er kommet.

Mannen, sønnen og eselet
La meg illustrere hva jeg mener: Jeg har hørt en historie om en gammel mann og sønnen hans som gikk hjem fra landsbyen med eselet sitt. På veien merket de at naboene lo av dem og spurte hverandre: «Hvorfor i all verden går de på beina begge to? Burde ikke én av dem ri på eselet?» Og så lo de og moret seg. Da tok den gamle mannen sønnen sin og løftet ham opp på eselet og begynte å gå videre. Men ikke før de hadde tatt noen skritt, så begynte naboene å kritisere igjen: «Se på det, da!» sa de. «Gutten tvinger sin gamle far til å gå den lange veien, mens han rir på eselet. Burde ikke han pelle seg av eselet og la den gamle få ri litt?» Da gutten hørte det, hoppet han raskt ned av eselet og hjalp sin far å klatre opp. Men de hadde ikke kommet langt, før naboene igjen begynte å latterliggjøre dem og sa: «Hvorfor i alle dager rir den sterke karen på eselet, mens den stakkars guttungen må tusle etter? Hva i verden er det slags person?» Da faren hørte det, lente hans seg ned og løftet sønnen opp på eselet også, slik at de begge satt på den og kunne ri den lille veien hjem. Men naboene så på dem og ristet på hodene. «Se på det stakkars eselet som må bære to mennesker på ryggen sin. Det er jo dyremishandling. Burde ikke dere gi det stakkars dyret en pause og komme dere av den før den blir skadet?» Da visste ikke den gamle og sønnen hva de skulle finne på, så i desperasjon løftet de eselet mellom seg og bar det resten av veien hjem.

Umulig å få samfunnets annerkjennelse
Evangelieteksten vår i dag forteller at folkemengden rundt Jesus oppførte seg omtrent som disse naboene. Og Jesus refser dem og sammenligner dem med bortskjemt unger som sitter på torget og klager til hverandre over at ingen rundt dem vil danse når de spiller fløyte, eller gråte når de synger sørgesanger.

På denne tiden var det flere «onde tunger» i folket som kritiserte døperen Johannes og stemplet ham som en gærning, fordi han fastet og ikke ville drikke alkohol. Og da Jesus kom, og han både spiste og drakk, så ble han likevel usatt for ondsinnet baksnakking han også, og folk kalte ham en «storeter og vindrikker, venn med tollere og syndere».

Da er det som om Jesus sukker oppgitt og sier: Det er umulig å få samfunnets annerkjennelse. Vi kan bare slutte å prøve. For de oppfører seg som bortskjemte unger som klager over at jeg ikke danser etter deres pipe (les: fløyte). Det vil jeg aldri klare, og det vil jeg heller aldri ønske!

De umyndige små som forbilde
Men midt i denne skjenneprekenen til samtidens selvoppnevnte «Idol-jury», så snur Jesus seg, løfter hendene mot himmelen og sier noe utrolig. For ansikt til ansikt med folkemengden og fariseerne som alltid slengte dritt etter ham, så løfter Jesus frem de små, de enkle, de med en naiv og enkel forståelse av det Jesus sier, og så setter han dem i midten av kretsen og sier at disse er forbilder for alle. Han sier: «Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens Herre, fordi du har skjult dette for vise og forstandige, men åpenbart det for umyndige små.»

Hva er det med de umyndige små som gjør dem til et forbilde? Hva er det som gjør at disse kan gripe det Jesus gir, mens de klokeste iblant oss ikke skjønner bæret? Kanskje handler det ikke om kunnskap og intelligens, men heller om overgivelse…

Små barn, spebarn, er helt avhengige av andre. Lille Herman, som ble døpt i dag, er helt prisgitt sine foreldre og deres omsorg. Han kan ikke klare seg selv, men stoler blindt på at hans foreldre vil gi ham det han trenger for å leve. Alle barn gjør det helt automatisk.

Da Herman ble døpt i dag, så ble han et Guds barn som kan få hvile i Guds hånd og stole på at Gud vil gi ham det han trenger. For det har Gud lovet. Og kanskje er det lettere for den som er liten og svak, den som ingenting har og som bare kan ta imot, å skjønne at han eller hun trenger Guds omsorg og det Gud vil gi. Jeg tror det.

I hvert fall er det ikke lett for oss, alle vi som er voksne, selvstendige og moderne mennesker. Vi er vant til å stå på egne ben, være vår egen herre og vår egen lykkes smed. Og da er det ikke lett å gi fra seg kontrollen (som vi tror vi har) og legge våre liv i Guds hender. Det skal noe til å våge det, eller ville det. Det gjør vi ikke før vi ser at det Jesus tilbyr oss er det vi trenger aller mest..

Tunge byrder for å bli anerkjent
På Jesu tid var det mange strenge sosiale forventninger og religiøse krav til hvordan man skulle leve og oppføre seg, og det var særlig den religiøse gruppen som kaltes fariseerne som til stadighet minnet folket om dette, og la tunge bører på folk som tynget dem ned og gjorde livet vanskelig. «Det er ikke lov, og det er ikke lov, og det er ikke lov,» sa de. Jesus gikk til frontalangrep på det, fordi han satte «mennesket først». Han var ikke var kommet for å tynge folk ned, men reise dem opp. Derfor flokket tollere og syndere seg om ham. Fordi i ham møtte dem ikke avvisning og forakt, men nåde og kjærlighet. Han reiste dem opp igjen.

Det er ikke så veldig annerledes i dag. Også i dag bærer mange mennesker tunge bører for å oppnå andres annerkjennelse, for å bli godtatt eller verdsatt – enten det er på arbeidsplassen, i klasserommet eller på vei ned Markens gate. Vi anstrenger oss, de aller fleste av oss, fra vi står opp om morgenen til vi legger oss om kvelden for å leve opp til andres forventninger om hvordan vi må være for å passe inn og høre til.

Bare se på alle de reklamene som vi bombarderes med hver eneste dag. De forteller oss at vi bare vil lykkes og bli elsket og æret av andre, dersom vi kjøper det de reklamerer for, enten det er frokostblanding, bil eller klær. à

Det siste eksempelet jeg har lagt merke til er reklamen fra reisebyrået Expedia, hvor noen grå og triste nordmenn blir glemt til fordel for de spennende og fargerike menneskene som hadde reist til Tibet og lært å hilse ved å rekke ut tungen. Poenget er: Du ikke blir godtatt og anerkjent av andre om du ikke «reiser deg selv spennende». Vi kan le av det, og si pytt, pytt. Det er jo bare humoristisk ment, og det er sant, men likevel vet de fleste av oss at det slett ikke er noen spøk å kjempe for å bli akseptert og inkludert. Gruppepress og baktaling er det vondt å bli utsatt for. Bare spør en tenåringsjente i skolegården eller innvandrer i nabolaget.

Kom til meg dere som bærer tunge byrder
Til alle oss som strever og bærer tunge byrder, som frykter hva andre sier om oss, og kjemper for å bli inkludert, til oss sier Jesus: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel. For mitt åk er godt og min byrde lett.»

Jesus kommer med et alternativ, en annen mulighet enn å prøve å bygge våre liv på hva andre mener om oss. Han vil vise oss en annen vei, en bedre vei, en vei som fører til frelse. Jesus prøver å hjelpe oss til å ta vårt fokus bort fra hva andre tenker om oss og over til det Gud tenker om oss. Han vil vise oss at vi kan bytte vårt tunge åk av mindreverdighetsfølelser, frykt og synd, med hans åk som godt.

Hvis du har sett en okse dra ei tung kjerre, så har du sett et åk. Det er et eldgammelt bæreredskap som ble brukt til å trekke eller bære noe tungt. Oftest var det en bjelke av tre som ble det lagt over skuldrene på oksen eller et annet trekkdyr (eller et menneske) for at det skulle klare å bære tyngre vekt enn det en ellers hadde klart; klare å pløye et jorde fullt av stein.

Jesus tilbyr oss sitt åk. Og han sier at «min åk er godt og min byrde er lett». Vet hvorfor det? Jo, fordi han selv har pløyd opp hele jordet. Bokstavelig talt. Det er ikke noe mer å pløye for oss. Jesus har allerede gjort jobben og dratt åket helt frem til korset, slik at vi skal få slippe å hale mer i det. Jobben er gjort. Jesus har gjort den. Vi kan hvile, og stole på det han har gjort.

Gode nyheter
Dette er grunnen til syndere og tollere, fattige og undertrykte, små og underlegne til alle tider har flokket seg rundt Jesus, for han sier noe som ingen før eller siden har sagt. I stedet for å tynge folk ned med nye lover og regler, så formildet han dem og så det enkelte mennesket. I stedet for å skjelle dem ut for deres synder og mangler, så bøyde han seg ned til dem for å løfte dem opp. I stedet for å mane fram bildet av en streng og krevende Gud, så viste Jesus dem hvordan Gud virkelig er og at Gud ser på oss mennesker med øyne fylt av kjærlighet og godhet.

Og jeg tenker, det er gode nyheter til alle oss som er urolige for hva andre tenker om oss. For det er tross alt det Gud tenker om oss som er avgjørende, og Gud elsker alle sine barn. Og når vi overgir oss i Guds hender og lar han ta vare på oss, så blir vi befridd fra verdens umulige forventningspress og får alt det Jesus har gjort for oss i gave.

Denne muligheten er her for deg. Også du er invitert til å slippe presset fra andres meninger om deg og hvile i bevisstheten om at Gud som kjenner deg fra innerst til ytterst – elsker deg akkurat som du er!